Bedragerske ord

Bedragersk harselas.

BOK: «Hvor mange forfattere har fortalt sannheten, sannheten forstått som det de har erfart, luktet, berørt?» spør colombianeren Gamboa i den selsomme og nærmest harselerende «Bedragerne».

Her tar han blant annet opp et høyaktuelt tema som fiksjonslitteraturens forhold til «virkeligheten», og også den kyniske krigsjournalistikkens passive gjengivelse av bestialiteter. Han gjør det med et skred av sprenglærde litterære henvisninger.

Blodbad

Samtidig har latinamerikaneren en lite opplagt vinkling på øst- vest-problematikken: Her lagt til dagens Beijing, men sentrert rundt et forsvunnet manus som skal vært opptakten til det historiske «Bokser-opprøret» i Kina i 1900. Opprørerne forsøkte den gangen å kvitte seg med all utenlandsk innflytelse i et blodbad som ga det gamle kinesiske keiserdømmet det endelige dødsstøtet.

Det forsvunne manuset regnes som livsfarlig med tanke på et nytt opprør, og her belyser Gamboa - riktignok med sin sedvanlige tvetydighet - skriftens makt, ord kontra handing. Da sett gjennom de tre hovedpersonene (bedragerne): en tysk professor i sinologi, en peruansk litteraturprofessor bosatt i Texas og en snill, men litt feig colombiansk journalist bosatt i Paris.

Mystikk

Felles for de tre antiheltene er at de alle er mislykkede forfattere, og her er Gamboa virkelig ondsinnet. Som når han lar litteraturprofessoren fritt plagiere, eller omskrive, historiske dokumenter til «livgivende» flosklete sentimentaliteter.

De tre vikles inn i jakten på det forsvunne manuset, riktignok av lite heroiske og litt løgnaktige årsaker. Slik sett er den veloversatte boka til Gamboa selv et slags bedrageri: En avdød prest forteller, vi får aldri vite innholdet i det mystiske manuset. Samtidig som «Bedragerne» i seg selv er en harselering over skjønnlitteraturens forvrengninger av virkeligheten.