Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bedratt av historien?

ALEKSANDRA KOLLONTAJ

(1872-1952) levde ifølge eget utsagn «ikke bare ett, men flere liv». Hun var overklassekvinne i tsar-Russland, sosialistisk agitator i Europa, kvinnesakspioner og pasifist, forsker og politisk forfatter, «revolusjonens valkyrie» og Lenins sosialminister - for så å tilbringe 23 år i diplomatiet.

Kollontajs tid som topp-politiker i Russland ble kort. Hennes drastiske reformer pekte langt frem mot den skandinaviske velferdsmodellen: fødselspermisjon, ammefri, fulle skilsmisserettigheter, likestilte barn i og utenfor ekteskap, storstilt barnehageutbygging. Men Kollontaj led nederlag - noe som også skyldtes hennes partikritikk i «arbeideropposisjonen» i 1921. Hun ble postert i Norge (1922-30, med et kort intermesso i Mexico) og Sverige (1930-45).

FLERE AV

Kollontajs biografer har sett diplomatjobben som en ren forvisning. Selv skrev hun imidlertid tusenvis av dagbokssider fra årene i Skandinavia - papirer som lenge lå gjemt i sovjetiske arkiver. Arkadij Vaksbergs biografi (på svensk i 1997) var den første som systematisk utnyttet dette materialet.

Først i 2001 ble dagbøkene utgitt i Russland. I 2003 kom en omfangsrik, kildekritisk tysk utgave, «Mein Leben in der Diplomatie». Redaktørene har saumfart alle tenkelige opplysninger - for eksempel sjekket besøksprotokollene i Kreml mot Kollontajs påstander om at hun fikk audiens hos Stalin den og den dagen.

Det er et paradoks at bare tyskerne hittil har tatt seg råd til denne utgivelsen. Sett fra skandinavisk synsvinkel er dagbøkene fulle av interessant kulturhistorie - sett med russisk skråblikk. Her finner man kostelige skildringer av norske politikere på 20-tallet, som utenriksminister Michelet. Han opptrer overfor Kollontaj som en beleven verdensmann, men hun har mer sans for reale og jordnære motparter i en forhandlingssituasjon. Hun driver gjøn med hans snedige utflukter på «pludrende fransk», og kaller ham bare «reven». Når Michelet (som en datidens Bjarne Håkon Hanssen?) trenger tid til å tenke ut hvordan han skulle formulere svaret på et vanskelig spørsmål, kan han si: «De har visst en ny kjole i dag, Madame Kollontaj?» Hun avviser ham kontant med å referere til kjolen som sin «uniform».

Men dette er også det eneste tilløp til forskjellsbehandling hun opplever på grunn av sitt kjønn. Hun setter seg raskt i respekt når hun jobber frem den første handelsavtalen, og oppnår i 1924 fulle diplomatiske rettigheter for det nye Sovjetunionen. Kollontaj er rett og slett «en av gutta». Kong Haakon gjør et unntak fra etiketten og tar henne med inn i herrenes gemakker med pjolter og sigaretter etter en slottsmiddag. Dronning Maud, derimot, ser en annen vei når hun blir presentert for den «avskyelige bolsjeviken» som har blod på hendene. Slik leser iallfall Kollontaj hennes sammenknepne ansiktsuttrykk.

FOR Å BLI EN GOD

diplomat, skriver Kollontaj, er det nødvendig å være virkelig interessert i landet man bor i - faktisk nesten elske det. Denne innstillingen gjorde at hun kom, så og vant. Ikke minst hadde hun det fortrinn å kunne ta opp tråden med tidligere kontakter - på klingende norsk. I eksilperioden før revolusjonen hadde hun tilbragt to år i Kristiania (1915-17), der hun knyttet bånd til bl.a. Kyrre Grepp og Martin Tranmæl. Som diplomat tar hun opp tråden - med et talent for nettverksbygging som får en Trond Giske til å blekne. Hun knytter personlige vennskap med Fridtjof Nansen, statsminister J.H. Mowinckel og Halvdan Koht, samt Nordahl Grieg, Arnulf Øverland og Henrik Sørensen.

Samtidig gjør hun jobben sin i offentligheten. Med sin forfatterbakgrunn er hun en garvet kommunikasjonsrådgiver og «spin doctor». I 1928, da den russiske isbryteren Krassins gjennomfører sin spektakulære redningsaksjon for Umberto Nobile, konstaterer hun: Riktignok er Roald Amundsens død en «nasjonal katastrofe», men «Sovjetunionens prestisje har aldri vært så høy». Når det skjer noe som svekker unionens omdømme, sørger hun straks for å «styre tenkningen i den riktige retningen».

På 70-tallet fikk Kollontaj en renessanse som ikon for kvinnebevegelsen. Nå er en ny generasjon feminister på banen - og noen av dem skriver om henne. Flere av dilemmmaene Kollontaj tok opp, går for øvrig rett inn i dagens norske tidsklemme-debatt. Samtidig er det vel tvilsomt om en kvinne som satte arbeidet over alt, viste et «killer-instinkt» som får hodejeger Elin Ørjasæter til å blekne, som forlot sin 4-årige sønn og omtalte morsrollen som en byrde og et kors i livet, vil vekke ny resonans.

KOLLONTAJ OVERLEVDE

mirakuløst Stalins terror. Hun var den eneste av «de tretten» fra den første sentralkomiteen som hadde livet i behold etter Moskva-prosessene. Hvorfor lar seg neppe besvare enkelt - til det er ikke alltid logikken i Kreml så konsekvent. Men hennes status og nytteverdi på 30-tallet var ubestridelig. Ingen kunne de skandinaviske landene som Kollontaj, og ingen nøt tilnærmelsesvis samme prestisje i Norden. Under krigen spilte hun en derfor helt sentral rolle i to fredsavtaler for Finland (1940 og 1944). Selv den Kollontaj-kritiske Vaksberg kaller dette to verdenshistoriske bedrifter. Hennes kandidatur til Nobels fredspris like etter krigen sier også sitt.

Men hva var omkostningene? Hun var omgitt av angivere, og flere venner har skildret hvordan hennes impulsive varme ble gjemt bak stadig tykkere lag av vaktsomme, politisk korrekte uttalelser. På mange måter ble Kollontaj bedratt av historien. Gjennom hele 30-tallet tok hun, som den brennende pasifist hun var, hvert anslag mot verdensfreden som en personlig sorg. Og da Tyskland og Sovjet overraskende sluttet sin ikke-angrepspakt, vendte mange nordiske venner seg fra henne.

SETT I DENNE SAMMENHENGEN

var Kollontajs år i Norge noe av en uskyldens tid. Hun lengtet ofte tilbake, og bar trolig med seg denne følelsen helt fra sitt aller første opphold i Kristiania, i februar 1915, da hun skrev på Holmenkollen Turisthotell:

«Snø, trær, snødekte graner.(...) En vidunderlig ro, og samtidig samvittighetskvaler ved at jeg midt i denne skremmende, marerittlignende, blodige tid har havnet i et fortryllet rike av harmoni og skjønnhet.»

Hva ville hun ha sagt i dag? (I opprinnelig versjon var Kollontajs karriere som diplomat anslått til 17 år, her rettet til 23. Mowinckels initialer rettet fra C.F. til J.H.)

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media