Bedre blir ikke noveller

I neste uke fyller Kjell Askildsen 70 år, og i dag utgis hans samlede noveller; et utpreget øde øy-alternativ - en bok rik nok til å gruble over resten av et hvilket som helst menneskeliv.

Boka inneholder alle samlingene, fra «Heretter følger jeg deg helt hjem» (1953) til og med «Hundene i Tessaloniki» (1996), pluss et par noveller fra andre sammenhenger - dessuten en «bonus track», en nyskreven novelle med tittelen «Martin Hansens utflukt».

I all enkelhet (eller det motsatte) handler denne historien om en lettere drikkfeldig mann, hans kone, deres 14-årige datter og hennes venninne. Mannen er hjemme, kona besøker sin far på sykehjem (sier hun i hvert fall), datteren kommer hjem sammen med en litt eldre venninne, en jente mannen finner erotisk tiltrekkende, kona kommer tilbake, mannen sier han skal treffe sin bror i byen, noe som viser seg å være en løgn. I stedet drikker han øl og blir slått ned på toalettet på jernbanekafeen. Han havner på legevakten, ringer sin kone, blir hentet hjem, innrømmer at han løy om broren, stort mer ytre handling byr ikke novellen på.

Den indre handlingen derimot, brer seg ut som et grenseløst landskap under Askildsens ord. Løgn, forstillelse, sårhet slår som harde bølger ut av novellen og treffer leseren der det gjør mest vondt, i det vi til daglig kaller sjelen. Hvorfor? Fordi denne korte historien er så full av smerte. Hva er det med disse menneskene? tenker du. Hvorfor har de det ikke bra sammen? Kommer de noen gang til å få det? Eller skal de for alltid være fanget hver i sin - det fins ikke noe annet ord for det - ensomhet?

Arbeidsoppgave: Denne novellen har et vendepunkt, der handlingen nesten umerkelig snur. Finner du det? Eller finner du et nytt punkt hver gang du leser? Opplever du det samme også med de andre novellene? I så fall forstår du hva jeg mener med at denne boka varer livet ut.

JUBILERER: Kjell Askildsen fyller 70 og gir ut «Samlede noveller».