Bedre byer – for hvem?

På toget mellom megabyen Shanghai og millionbyen Nanjing – som går i 200 km/t og tar over 1500 passasjerer – kommer det stadig opp på den elektroniske informasjonstavla: GOOD CITY – GOOD LIFE. Det er ikke enkelt å forstå at dette slagordet er tatt på alvor i den hektiske prosessen som har medført at over 150 millioner kinesere i det siste tiåret har flyttet til byer i kystområdene sørøst i landet. Heller ikke hvis en tenker på at det overordnede målet i Kina for tida er harmoni – noe som også skal gjelde for livet i byene.

FNs Byforum eller World Urban Forum (WUF4) i regi av FNs Bosettingsorganisasjon (UN-HABITAT) ble nylig, for fjerde gang, avsluttet i Nanjing med 7000 registrerte deltakere, pluss et ukjent antall kinesiske besøkende. Selvsagt hadde samlingen harmonisk urbanisering som overskrift, og aktuelle tendenser og utfordringer ble presentert og diskutert. Det er klart at det er byene i Asia som vil bli dominerende framover, og når det gjelder megabyene – de over 10 millioner – vil halvparten ligge her i om 20 år.

Kina har i motsetning til de fleste andre land i Sør tilsynelatende kontroll med sin byutvikling, og det kan se ut som om statistikken som sier at det ikke finnes familier der uten permanent tak over hodet, faktisk stemmer. Riktignok preges mange byer av en meget stor mobil arbeidsstyrke: millioner av fattigbøndene som periodevis tar betalt arbeide i byene og som da bor dårlig og ganske tilfeldig, men som ikke blir regnet som byboere.

Hvor harmonisk denne urbaniseringen er, kan opplagt diskuteres. Boligbygging og offentlig kommunikasjoner er imponerende effektive, men når det gjelder luftforurensning, virker det som det er et stykke å gå. Imidlertid er kineserne dyktige til å oppfylle de målene de setter seg; nå påstås det at de er i ferd med å kvitte seg med kullfyrte kraftverk som forsyner byene med strøm – noe som vil bidra til å forbedre luftkvaliteten, men som til gjengjeld vil skape nye problemer med atomavfallet.

I andre land i det globale Sør – og særlig i Afrika – er det bolignød og de enorme uformelle storbyområdene som preger utviklingen. FN regner med at én milliard beboere ikke har tilfredsstillende boligforhold; 94% av disse bor i byer i Sør, og den voldsomme befolkningsøkning som en regner med kommer framover vil stort sett finne sted i disse byenes uformelle bosettinger. Ett av Tusenårsmålene sier at 100 millioner slumbeboere skal få betydelig forbedrete levekår i 2020. Det er imidlertid lite som tyder på at dette målet vil bli nådd, og under alle omstendigheter vil tallet på mennesker som bor i understandard og direkte livstruende omgivelser samtidig øke med flere hundre millioner.

Verdens byer vokser hver dag med 200 000 mennesker, og denne veksten består både av tilflytting og egenvekst. Nesten det eneste lyspunktet her er at det ikke bare er storbyene som vokser; en klar tendens nå er at de mindre og mellomstore byene også vil få en del av befolkningsøkningen. Fravær av politiske prioriteringer, stor tro på markedsorienterte løsninger og mangel på ressurser og kompetanse betyr at myndighetene neppe vil kunne håndtere denne veksten på en demokratisk måte; uten spesielle tiltak er det definitivt ikke den fattigste og mest utsatte bybefolkningen som vil få fordel av byutviklingen.

Det synes å være enighet om at det bare er økonomisk vekst som kan bedre forholdene i byene i Sør, og 2009-utgaven av Verdensbankens utviklingsrapport fastslår at det betyr mer sentralisering og større byer. Utspill herfra betyr i seg selv at mange land vil velge den veien – uansett hva befolkning og myndigheter ellers måtte mene. Rapporten er skrevet før den økonomiske krisa slo til for alvor, men sannsynligheten er stor for at sentraliseringsstrategene i banken nå får enda mer gjennomslagskraft.

Flere av de over 200 foredragene, seminarene og rundebordskonferansene på WUF4 tok opp finansiering av by- og boligutvikling. Det er temmelig opplagt at finansiering av overordnet innsats som teknisk og sosial infrastruktur må være det offentliges ansvar, mens tiltak på område- og bolignivå overlates privat sektor og beboere.

På tross av boligsektorens store økonomiske generatorvirkning, finnes det få finansieringsordninger rettet mot fattige befolkningsgrupper; likeledes er opplegg for sikkerhet i forbindelse med pantelån en mangelvare. Bolig er den største investeringen i folks liv uansett status og geografi; dessuten har sektoren et slikt omfang at meget få land har råd til å ta i bruk subsidier i særlig grad. De fleste mikrofinansieringsordninger som finnes er lite tilpasset bygging og forbedring av boliger. Dette vil si at finansiering – på alle nivåer – er et tema som vi må regne med å måtte forholde oss til i lang tid framover.

Rettighetsspørsmål knyttet til formalisering av land og eiendom – som er en viktig forutsetning for en bærekraftig byutvikling – er heldigvis kommet over i et mer edruelig spor. Etter at den peruanske økonomen Hernando de Soto sjarmerte store deler av ledersjiktet i verden – inklusive det norske – mener de fleste nå at det har blitt lagt altfor stor vekt på betydningen av formelle papirer. Det var det som skulle komme ut av kompliserte formaliseringsprosesser – som i et omfattende norskfinansierte prosjekt i Tanzania – og som skulle få beboerne med tomteskjøte i de uformelle bosettingene ut av fattigklemma. Det har bare i liten grad fungert etter hensikten.

En gjenganger på slike samlinger er kravet om «en bærekraftig byutvikling», og det vil kort fortalt si at planlegging i forhold til overordnete målsettinger må ligge i forkant av og styre utviklingen, og at det finnes tilpassete ordninger for drift og forvaltning. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan nasjonale og lokale myndigheter kan oppfylle slike krav, så lenge en ikke engang har kapasitet til å registrere den voldsomme uformelle utbyggingen som forgår.

Byene i Sør vil i større grad enn nå komme til å huse de fattigste og de mest utsatte gruppene – som kvinner og barn – og det er økende behov for helse- og utdanningstiltak der. Sånn sett virker det opplagt at by- og bosettingssektoren må prioriteres, dersom vi ønsker å beholde tradisjonelle målgrupper og sektorer i utviklingssamarbeidet.

Norge er en av de største bidragsyterne til UN-HABITAT, og det ble i Nanjing fra norsk side lansert flere positive tiltak – spesielt rettet mot nye boligfinansieringstiltak for slumbeboere og ungdom. Dessuten antydet politisk rådgiver i Miljøverndepartementet Morten Wasstøl ved flere anledninger at en har ambisjoner om økt innsatsen mot utsatte grupper i storbyene og for en mer bærekraftig urbanisering. For å få dette til innenfor et meget sammensatt og flerfaglig område med stort behov for kompetanseøkning, er det også nødvendig med en nasjonal opprusting. Det finnes aktiviteter på våre universiteter, i forskningsinstituttene, NGOene og konsulentbransjen som bør inngå som en del av en nasjonal strategi rettet mot by- og boligutviklingen i det globale Sør.