Bedre enn fryktet

Første album på sju år. Ikke ille.

CD: «Toget har gått,» konkluderte Thomas Strzelecki om The Prodigys patetiske comebacksingle fra to år tilbake, «Baby's Got A Temper».

Nå viser det seg at toget bare har vært veldig forsinket, hinsides NSB-standard; det er sju år siden det forrige albumet «Fat Of The Land». Etter «Temper»-singelen har også gærningen Keith Flint og de to andre medlemmene som ingen går rundt og husker navnene på, forlatt både vogna og stasjonen, mens Liam Howlett nå sitter mutters alene igjen i vogna på samme måte som Robert Del Naja gjør det i Massive Attack, bare avbrutt av visitter fra mer eller mindre prominente gjestevokalister.

«Always Outnumbered, Never Outgunned» (bra albumtittel) er langt ifra det teknomakkverket man kunne fryktet fra dette holdet, men er samtidig heller ikke det comebackmesterverket engelske kritikere overilt har utropt det som. De gode øyeblikkene er virkelig gode: åpningssporet «Spitfire» med Juliette Lewis på vokal, Princess Superstar-samarbeidet «Memphis Bells» , den Jimmy Webb/Fifth Dimension-naskende «Hotride» («Up Up And Away») og låten Howlett har laget med navnebror og svoger Liam Gallagher, «Shoot Down» . Her er den nye Prodigy-plata skarpskåren, intens og massivt overrumplende.

I sine verste øyeblikk - «Girls» , Twista-besøkte «Get Up Get Off» - låter det blodfattig, idéfattig og fryktelig utdatert.

Mellom ytterpunktene er Prodigy fortsatt veldig seg selv (bare minus Keith Flints grynting): 90-tallsnostalgisk og varemerketro, og med et helhjertet ønske om å komme seg på banen igjen og utfordre nye provokatører/bråkebøtter i spennet fra Peaches til Rammstein.