Bedre enn Se og Hør

Hva er det med tidligere Se og Hør-journalister som gjør at de høres ut som mumlende Mor Teresa-er så fort de går ut døra for godt?

Ukas bokanmeldelser

BOK: Å sammenlikne Melnæs med Nobelprisvinneren er å overdrive, men journalisten viser et snev av moral og selvinnsikt etter ni år i sladderpressen: «Jeg visste at jeg skrev ting om Sven O. som han burde være skånet for. Likevel skrev jeg dem».

Hoffklovnen

Det er Mette-Marits far som skaper karrieren til Melnæs i Se og Hør. De har daglig kontakt gjennom fem år, og han fungerer som en slags rød tråd i boka. Melnæs går også langt i å påta seg ansvaret for at Sven O. har fått rollen som hele Norges hoffklovn. Men hvis Melnæs nå høres ut som en angrende synder, er det feil. Han fortsetter å framstille Høiby i et fordrukkent og uflatterende lys. Denne gang i bokform. Det er noe mer sofistikert.

Spørsmålet er hvorfor vi skal stole på forfatteren når han påstår at dette er den sanneste sannheten om livet i verdens største sladderblad, målt etter innbyggertall. Han framstår som et menneske med én eneste egenskap: Skruppelløshet. Ingen sannhet må komme i veien for en god historie: «Jeg prøvde å fortrenge at mye av det jeg gjorde var i utakt med min egen moral».

Melnæs skriver fiktive leserinnlegg i lokalaviser for å få fart på salget av sin egen uautoriserte biografi om Mette-Marit, utgitt på Se og Hør-forlaget. Han fortsetter å jobbe i ukebladet i fire år til. Det er en sensasjon.

Gode historier

Boka er en løs anekdotesamling, med de gode historiene i sentrum, fortalt med snert. Det finnes ingen resonnerende overbygning, intet mål med en mening. Men vi får underveis masse ubrukelig kunnskap, som at Kjell Inge Røkke sier «Faen, fitte» når han truer journalister på livet og at Jens Stoltenberg bommer masse sigaretter når han dementerer ryktene om sin homofile legning. Og vi lærer at Se og Hør-journalister ler av sine dumme lesere, som ikke bryr seg om det som står på trykk er sant eller ikke. Men det hadde vi en mistanke om.

«En helt vanlig dag på jobben» har dermed en dobbel hensikt. På den ene siden blir vi fortalt gode sladderhistorier, på den andre siden er den en advarsel til leserne. Sjef Nelvik får tildelt rollen som bad guy. Det er «what goes around, comes around» på sitt mest utsøkte. Sladder om sladdermakerne. Det handler om å systematisk «bedra sine lesere», som det står på baksideteksten. Noen er altså idioter. Spørsmålet er hvem. Se og Hør? Journalistene som jobber der? Eller leserne, det vil si folket?

Ikke smart nok

Inntrykket man sitter igjen med, er at dersom du er dum nok til å kjøpe Se og Hør regelmessig, er du ikke smart nok til å lese denne boka.

Beklager.

Hvem er da målgruppa? Sammenliknet med Se og Hørs opplagstall, kan boka aldri bli en bestselger. Erik Tumyrs «Journalistjævler» (2005), som også inneholdt «sensasjonelle» opplysninger om hvordan Se og Hør egentlig er, ble ingen kioskvelter. Men det finnes fortsatt nok av lesere som rødmer når de blir fersket på tannlegekontoret med ukebladet i fanget. Dette er boka for dem.

LES OGSÅ:

SKRIVER OM SIN TIDLIGERE ARBEIDSGIVER: Håvard Melnæs\' bok «En helt vanlig dag på jobben» har nå et <a href="http://www.dagbladet.no/kultur/2007/02/07/491288.html">opplag på 21 000 bøker</A>.