Bedre enn sitt rykte

Synet på FN blir aldri det samme etter lesning av FN-historien, skriver Torill Skard i denne kronikken om «FNs intellektuelle historie» - et omfattende, pågående forskningsprosjekt.

FN BLIR OFTE beskyldt for å være en byråkratisk og ineffektiv organisasjon. Den er dårligere enn Verdensbanken, blir det hevdet. Men et slikt bilde er ikke bare utilbørlig forenklet. Det er også misvisende, ifølge ny forskning. Det er ikke tvil om at FN har begått feil, slik også Verdensbanken har gjort opp gjennom åra, og at det trengs forbedringer. Likevel viser en gjennomgang av FNs virksomhet at innsatsen har vært mer banebrytende og vellykket enn folk vanligvis er klar over.

DET ER ET OMFATTENDE forskningsprosjekt om «FNs intellektuelle historie» som har kommet til denne konklusjonen. Prosjektet ledes av internasjonalt anerkjente forskere: Louis Emmerji, tidligere president for OECDs utviklingssenter, Richard Jolly, tidligere direktør for Institutt for utviklingsstudier i Sussex og nestleder i UNICEF, samt Thomas G. Weiss, professor og direktør for Ralph Bunche-instituttet for internasjonale studier i New York. Det er hittil kommet ut ni bøker og fem til er på trappene. Prosjektet startet opp i 1999 og omfatter FN-systemets aktivitet på det økonomiske og sosiale området. Forskerne fokuserer spesielt på utformingen av ideer og begreper og den innvirkning de har hatt på diskursen og tiltak internasjonalt. Selv om enkelte forskere har begynt å se på ideenes rolle i utenrikspolitikken, har det vært gjort altfor lite når det gjelder ideenes betydning i multilateralt samarbeid. Den første boka kom i 2001 med tittelen «Ahead of the Curve?» Forfatterne spør om FNs ideer har vært i forkant når det gjelder å møte de sosiale og økonomiske utfordringene verden står overfor. Etter hvert som forskningen skred fram, ble spørsmålstegnet fjernet. Det ble dokumentert at FN ikke bare baserte seg på ideer i charteret som den gang var svimlende i sin dristighet og universalitet, men også var en pioner opp gjennom åra i sentrale utviklingsspørsmål. De omfatter for eksempel ulikhetene mellom nord og sør, de globale handels- og gjeldsproblemene, befolkningsveksten, situasjonen for kvinner og barn, miljøutfordringene og strukturtilpasning med et menneskelig ansikt. I mange tilfelle var FN tidligere ute og i opposisjon til tenkning i Verdensbanken og Valutafondet. Og FNs bidrag var ofte av høy faglig standard. Den internasjonale arbeidsorganisasjon ILO og FNs barnefond UNICEF fikk Nobels fredspris og ti Nobelprisvinnere i økonomi spilte nøkkelroller i FN, deriblant Jan Tinbergen, den første vinneren av prisen i 1969, Arthur Lewis, første pristaker fra et utviklingsland, Gunnar Myrdal og Amartya Sen, som vant prisen i 1998.Også når det gjelder utviklingsmål, er resultatene bedre enn mange tror. Siden 1960 har FN vedtatt om lag 50 kvantitative og tidsfestete mål og de fleste har delvis eller i stor grad blitt oppnådd. Ta for eksempel utdanningsmålene til UNESCO i 1960- og 70-åra, utryddelsen av kopper på 1970-tallet anført av Verdens helseorganisasjon WHO og reduksjonen av barnedødelighet ledet av UNICEF og andre i 1980-åra. En av de store fiaskoene har imidlertid vært målet om 0,7 prosent av BNI til utviklingshjelp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EN REKKE FORSKERE fra ulike verdensdeler har deltatt i prosjektet. Det er skrevet bøker om FNs rolle når det gjelder utviklingen av global statistikk, den globale politiske økonomien, menneskelig sikkerhet, menneskerettighetene, utviklingstenkning og praksis, kvinnenes stilling samt synet på utvikling i forskjellige regioner. Foreløpig siste verk («UN Voices») presenterer 73 FN-veteraner - fra Kurt Waldheim og Pérez de Cuellar via Margaret Anstee og Just Faaland til Sadako Ogata og Juan Somavia. Det er fengslende vitnesbyrd fra en usedvanlig gruppe mennesker som gir liv til et ellers fjernt FN-byråkrati.Som forskningsverdenen og FN selv er også historien sterkt mannsdominert. Men i tillegg til «Kvinner, utvikling og FN» av Devaki Jain omtales kvinneproblematikk i flere av bøkene (om enn ikke særlig fyldig) og en femdel av FN-veteranene er kvinner. Etter hvert kommer bøker om FN og verdens fellesgoder, de multinasjonale selskapene og ideen om global styring. Norge er representert i prosjektet med forskeren Olav Stokke som skriver om FNs utviklingsbistand. I forbindelse med FNs 60 års jubileum oppsummerte Emmerij, Jolly og Weiss analyser og funn fra prosjektet i artikkelen «The Power of UN Ideas» (www.unhistory.org).

FN-HISTORIEN ER EN BRAGD. Bøkene inneholder et vell av informasjon, analyser og perspektiver. Og FNs virksomhet er hele tida sett i lys av utviklingen globalt slik at leseren ikke bare får en FN-historie, men også en utviklingshistorie for verden etter annen verdenskrig. Tekstene er skrevet på en leservennlig måte uten altfor mye sjargong og slik at det er lett å få oversikt. Forfatterne er sterkt engasjert i FN-systemet, men de har bevart en faglig uavhengighet og et kritisk blikk som gjør framstillingen variert og engasjerende. Her er ikke bare snakk om FNs positive bidrag, men også forsømmelser og fiaskoer. Og det reflekteres omkring årsakene - blant annet Vestens omgåelse og undergraving av systemet.Emmerij og Jolly har spesielt kommentert spørsmålet om FN-reform. De mener FN må reformeres slik at systemet blir sterkere, mer effektivt, ikke svekkes. De har klare advarsler til høynivåpanelet som nå er nedsatt med statsminister Stoltenberg i spissen. FN-systemet trenger mer vitalitet, ikke mer byråkrati, lederskap på alle nivå, ikke bare «strammere administrasjon», og kreativitet enda mer enn sammenheng (koherens). Det må erkjennes at FNs bidrag til ideer og tenkning, analyse og overvåkning utgjør en vesentlig del av virksomheten i program og fond så vel som særorganisasjonene og FN-sekretariatet og dette arbeidet må styrkes. Til det kreves ikke omstendelige beslutningsprosesser, men visjon, mot og lederskap. Rekruttering og forfremmelser i FN-systemet må belønne skapende tenkning av høy kvalitet, programmeringen på landnivå må forbedres og det må gis økt støtte til forskning og analyser samt spredning av innsikt og ideer. Særlig må FN styrkes i forhold til Verdensbanken og Valutafondet slik at dialogen mellom institusjonene blir mer balansert og omfattende. Mange FN-tiltak er mer desentraliserte, billigere og mer effektive med sikte på å nå tusenårsmålene enn de Verdensbanken og Valutafondet støtter, framholder forskerne.Enig eller uenig - synet på FN blir aldri det samme etter lesning av FN-historien.