Bedre norske universiteter?

Det skjer i dag store endringer i samfunnet, og drivkraften bak disse endringene betegnes gjerne som «kunnskap». Det skulle derfor være nærliggende å tro at våre universiteter, som mer enn noen annen forvalter og til dels skaper «kunnskap», er på vei inn i en gullalder.

Men spørsmålet er om universitetene vil være i stand til å fylle rollen som formidler av den aktuelle typen kunnskap. Det dreier seg nemlig bare delvis om å formidle de tradisjonelle akademiske disiplinene, og også disse må nok sees i et nytt perspektiv. En antydning om hvilken type «kunnskap» som er hoveddrivkreftene i dette, kan kanskje gis ved hjelp av tre stikkord: IT, materialteknologi og bioteknologi.

IT (informasjonsteknologi) ble i sin første fase mest brukt til å utføre kompliserte matematiske beregninger, men nå er det mulighetene til å organisere menneskelig virksomhet på nye måter som er det viktigste aspektet. Det som ligger under er en vedvarende og meget raskt økende utvikling av mulighetene til å lagre, bearbeide og distribuere informasjon. En effekt av dette er at det kapitalistiske system i virkeligheten er blitt avskaffet, fordi «eiendom til produksjonsmidlene» har mistet sin betydning da produksjonsmidlene er blitt langt mer fleksible og billige, men må fornyes hele tiden. Samtidig reduseres «arbeiderklassen» i antall, og omformes til «kunnskapsbrukere». Det andre stikkordet «materialteknologi» er tatt med fordi det internasjonalt satses like mye på materialteknologien som på IT. Det dreier seg her både om tradisjonelle materialer, og om nye, som optiske fibre, kompositter og halvledere som jo er nødvendige for videreutviklingen av IT. Et enklere eksempel er at betongplattformene i Nordsjøen ble muliggjort blant annet ved at en klarte å doble betongens styrke (bruddgrense). Utviklingen som representeres av det tredje stikkordet «bioteknologi» kan komme til å revolusjonere vår matforsyning og sykdomsbekjempelse, men stiller oss også overfor etiske utfordringer.

Ny kunnskap muliggjør altså andre måter å organisere samfunnet på, og det aktualiserer ikke bare de fagene som er hoveddrivkreftene i utviklingen, men også fag som berøres av disse, blant annet fordi IT nødvendiggjør andre måter å arbeide på. Og for å skape organisasjoner som arbeider på nye måter, får også fag som økonomi, antropologi, språk, psykologi og historie ny aktualitet. Så skulle det da være behov for universitetene - og studentene strømmer jo også til! Spørsmålet er som sagt bare om universitetene løser sin oppgave godt nok.

Våre universiteter bygger på en sentraleuropeisk modell utviklet i Tyskland for nesten 200 år siden av Wilhelm Humboldt, i en situasjon hvor de vitenskapelige disipliner var færre og enklere, og hvor bare en bitteliten del av befolkningen tok universitetsutdannelse. Modellen legger stor vekt på lærernes forskning, mens selve undervisningen er lite formalisert. Dette er forskjellig fra systemet ved de mest anerkjente universitetene i verden som jo er de amerikanske. Disse har mer preg av «skole», med pliktig oppmøte til forelesninger, obligatoriske semesteroppgaver og seminarer, prøver gjennom hele semesteret, og så videre. Dette gjør at studentene der gjennomgående arbeider både mer og på en riktigere måte, og derfor også lærer mer. De blir da også ferdig med sin utdannelse langt tidligere enn hos oss.

I en kronikk i Dagbladet den 29. desember gir professor Balsvik uttrykk for et lignende syn på de fire studiene som det som er skissert her. Hennes forklaring på problemene er at våre universiteter er innrettet mot eksamen, mens de amerikanske er innrettet mot læreprosessen. Grunnen, sier hun, ligger i de ytre rammevilkårene, og først og fremst i eksamenssystemet, som i sin tur er fastlagt gjennom universitetsloven. Dette er sant nok, men er kanskje bare en flik av et større problem? Saken er vel at våre universiteter (og høyskoler) er en del av det offentlige byråkrati og i stadig økende detalj styres av departementet for kirke, utdanning og forskning (KUF). Påleggene derfra iverksettes av universitetenes sentraladministrasjoner som derved ofte setter den valgte universitetsledelsen ut på sidelinjen. I dette systemet kan det være vanskelig å finne ut hvem som har truffet hvilke beslutninger, og ofte dreier det seg vel ikke om bevisste beslutninger, men snarere om fortolkning av reglementer, eller til og med om «synsing» i et diffust samspill mellom flere administrative nivåer. Størrelsen av universitetenes administrasjon øker stadig i forhold til lærerstaben, og det skapes stadig mer administrativt arbeid for lærerne. Det må være lov å spørre om et slikt system kan forventes å være velegnet til å håndtere den utviklingen som er skissert i innledningen. Statlige byråkratier er jo ikke kjent for å mestre situasjoner hvor omgivelsene endrer seg, det er vel utviklingen i Øst-Europa et godt eksempel på.

Våre universiteter er, nå som før, innrettet mot å utdanne statens embetsmenn og andre offentlig ansatte. Utdanning rettet mot næringslivet passer derfor ikke helt godt inn her. Konsekvensene av dette for vårt næringsliv som i økende grad konkurrerer i et åpent, internasjonalt marked kan bli dramatiske. Næringslivet er jo avhengig av å kunne rekruttere topp fagfolk, og på universitetsnivå dreier dette seg særlig om økonomiutdannelser som foregår i egne skoler og teknologiutdannelser som i Norge hovedsakelig ligger ved NTNU. Teknologidelen av NTNU er en videreføring av NTH som tilhørte en «polyteknisk» universitetstradisjon sammen med lignende institusjoner i nabolandene, pluss blant annet ETH i Sveits, Imperial College i England, samt MIT og Caltech i USA. Undervisningsformen ved slike læresteder ligner mye på den foran nevnte amerikanske modellen. Den organisasjonsmessige utformingen av NTNU ble gjort av Stortinget i 1995 og av et offentlig utvalg, Underdalsutvalget, og kunne nok ha dannet et godt utgangspunkt for en fremtidsrettet utdanning innen teknologi. Men stadig synkende bevilgninger til teknologistudiene representerer en meget alvorlig hindring for å få dette til. I tillegg kommer den omtalte byråkratiseringen som koster penger og legger beslag på lærernes tid, og som til og med hindrer fagmiljøene i arbeidet med å skaffe inn tilleggsmidler, slik at laboratorier kan vedlikeholdes, utstyr anskaffes og nødvendige stillinger besettes. Og mens de tradisjonelle universitetsfagene er beskyttet mot utenlandsk konkurranse fordi de utdanner til offentlige stillinger i Norge, så vil norske studenter i økende grad velge å ta sin teknologiutdannelse i andre land, dersom ikke det nasjonale tilbud er på topp. NTH hadde et godt internasjonalt renommé, og dagens lærekrefter ved NTNU ønsker stadig å bidra til et mangfoldig og rikt næringsliv i Norge, men rammebetingelsene ligger ikke lenger til rette for dette. Burde ikke Næringsdepartementet snart engasjere seg her?

Universitetene må frigjøres fra offentlig detaljstyring. Kanskje bør de gjøres til stiftelser? (Svenskene har gjort dette for ett av sine universiteter.)

Undervisningen ved universitetene må få større oppmerksomhet. Nye undervisningsformer bør utprøves og implementeres.

Undervisningen må kunne legges opp ut fra forventningen om at studentene yter en normal arbeidsinnsats gjennom studietiden.