Anmeldelse: Nas - «Nasir»

Bedre på papiret enn i praksis

Nas over Kanye West-beats blir ikke like monumentalt som man kanskje hadde forventet.

«Nasir»

Nas

4 1 6

Rap Hiphop

Plateselskap:

Mass Appeal / Def Jam / Universal Music

«Et album som burde ha vært mye bedre.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Den forhåndsannonserte juni-takeoveren til Kanye West har ikke bare levert, men også minnet oss på hvorfor familiemannen med de sterke og ofte omdisukterte meningene fortjener anerkjennelsen som verdens mest interessante hiphop-produsent.

Både Pusha T-skiva «Daytona», «Kids See Ghosts» med Kid Cudi, og selvfølgelig hans egen soloutgivelse «Ye» er korte og kvalitetssterke innspillinger som lever vært sitt liv relativt uavhengig av hverandre.

Det er med andre ord ikke rart at hiphop-hoder verden over har ventet i spenning på selve toppen av kransekaka – «Nasir».

I teorien høres det jo unektelig spennende ut. Nas-bars over Kanye-beat. I praksis...dessverre ikke fullt så minneverdig som man kanskje hadde håpet.

Det hele åpner med Cashmere Cat-assisterte «Not For The Radio». En seig, historisk gjennomgang i tro Nas-ånd med en rekke konspirasjonsteori-leflende påstander, typisk for Queensbridge-legenden.

Beat-messig må vi derimot videre til «Cop Shot The Kid» for å få hodet til å bevege seg. Herlige Slick Rick-samples til tross, klarer ikke Kanye helt å skape magiske øyeblikk ut av Nas sin klassiske, monotone flow. «White Flow» er et spor som kommer og går, mens «Bonjour» aldri blir mer enn en «fin nok» låt med litt pinlig fransk fra Kanyes fetter Tony Williams.

Albumet treffer til slutt en nerve på «everything» – også denne gangen med den tidligere nevnte Halden-produsenten på kredittlista – med nydelig sanghjelp fra The-Dream og West («Dark boy, don't you die, they're just human, let them lie»), mens det store høydepunktet og åpenbare sparke-i-gang-albumet-sporet «Adam and Eve» isteden avslutter plata sammen med «Simple Things» og en sjefull West/Mike Dean-produksjon jeg personlig heller ville ha hørt under en annen rapper enn Nas.

Dermed sitter man igjen med følelsen om at samarbeidet mellom Mr. Jones og Mr. West nok er bedre på papiret enn når faktisk det settes ut i live.