Innskrenkes: I dag opplever det store flertallet av ordinære vitenskapelige ansatte at tid og ressurser til forskning og utviklingsarbeid stadig innskrenkes, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons
Innskrenkes: I dag opplever det store flertallet av ordinære vitenskapelige ansatte at tid og ressurser til forskning og utviklingsarbeid stadig innskrenkes, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Wikimedia CommonsVis mer

Bedre vilkår for forskere

Forskningsressursene går med til å utdanne forskere, uten at vi i dag kan tilby dem annet enn usikre, midlertidige forskerkarrierer.

Forskerutdanning er supert. Det er vi alle enige om. I 2011 vil vi utdanne flere forskere enn noensinne og dobbelt så mange som for ti år siden. Det er registrert mer enn 8700 personer under forskerutdanning, herav 4650 ansatte stipendiater. Likevel ble det klaget på at det ikke ble opprettet nye rekrutteringsstillinger i statsbudsjettet for 2012. Forskerutdanning er åpenbart svaret. Men hva er spørsmålet?

Regjeringen sier i Soria Moria-erklæringen: «Økt forskningsinnsats krever flere forskere. For å sikre rekruttering må antallet stipendiatstillinger økes i forhold til dagens nivå. I tillegg må det opprettes flere forskerstillinger for dem som er ferdige med sin doktorgrad.» Et formål med forskerutdanningen er altså økt forskningsinnsats til nasjonens beste. Jo flere forskere, jo mer forskning. Men dette forutsetter faktisk at forskerne forsker og ikke utfører annet mer eller mindre «relevant» arbeid, slik situasjonen for mange er i dag. Regjeringen har nemlig ikke lykkes like godt med erklæringens siste ledd, å opprette nok forskerstillinger.

Forskerutdanningen er i dag tilpasset en videre akademisk forskerkarriere, men akademia tilbyr de forskerutdannede hovedsakelig kun lange, midlertidige karriereløp med usikkert utløp, til stor frustrasjon for dem det gjelder. Forskningsarenaen er imidlertid langt større enn akademia - både instituttsektoren og næringslivet trenger forskere. Men vet vi hvilke forskere og hvor mange, og er forskerutdanning tilpasset dette behovet? Vi vet eksempelvis at mange humanister med doktorgrad strever med å finne faglig relevant jobb, mens teknologibedrifter lokker aktuelle ingeniører bort fra en forskerkarriere, før den i det hele tatt starter, med bedre lønns- og arbeidsvilkår. Om målet er økt forskningsinnsats utenfor akademia bør vi stimulere til mer forskning og bedre utnyttelse av den forskerkompetansen vi allerede har. Så trenger vi behovsanslag over forskere og relevant fagkompetanse for framtiden, slik at forskerutdanningen - både i innhold og omfang - kan avpasses noe mer etter det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om målet derimot er å heve kunnskapsnivået i samfunnet generelt, da har åpenbart en bred forskerutdanning mye for seg. Alle undersøkelser viser at forskerutdannede i Norge lett får jobb og trives med den. Det gjør imidlertid de fleste høyt utdannede, og tall fra Sverige viser at arbeidsledigheten blant personer med doktorgrad er på samme nivå som for dem med grunnutdanning. Det er fint at det finnes forskerkompetanse i forvaltningen, organisasjonslivet og næringslivet for øvrig. Så lenge vi unngår oppfatninger av overkvalifikasjon, så er mer kunnskap og kompetanse bare en fordel.

Spørsmålet er da både hvor mye vi vil investere i forskerutdanningen for å trekke ut slike generiske kunnskaper og om dagens forskerutdanning gir best kunnskapsvaluta for pengene. Forskerutdanningen er ganske ensidig spisset inn mot en videre akademisk forskerkarriere i dag. Om det er slik at en stor andel av de forskerutdannede ikke skal fortsette med forskning innen sitt fagområde, burde ikke forskerutdanningen da inkludere mer om faglig ledelse, prosjektstyring, entreprenørskap og andre ting en kunnskapsarbeider ville trenge, og en potensiell arbeidsgiver etterspørre?

Stipendiater og andre doktorgradskandidater er imidlertid ikke bare under utdanning, de utfører faktisk også forskning. I humaniora og samfunnsfag bidrar de ganske selvstendig til kunnskapsutviklingen i fagfeltet, mens stipendiatene er helt nødvendig arbeidskraft i større forskningsprosjekter i laboratoriefagene. Det er vel og bra, men er forskerutdanning en fornuftig løsning på et arbeidskraftsbehov? I dag opplever det store flertallet av ordinære vitenskapelige ansatte at tid og ressurser til forskning og utviklingsarbeid stadig innskrenkes. Det er grunn til å stille spørsmål ved om ikke både forskningskvaliteten og arbeidsvilkårene blir bedre med flere etablerte og faste forskere i staben, istedenfor stadig nye, midlertidige som må læres opp.

Mens antall tilsatte i ordinære vitenskapelige stillinger ved statlige universiteter og høyskoler er steget med ti prosent siden de rødgrønne begynte i 2003 er antallet stipendiater øket med 80 prosent. Forholdstallet mellom ordinære og utdanningsstillinger er dermed betydelig forskjøvet. Utviklingen kan ikke bare fortsette. Vi vet at om lag 20- 25 prosent av dem som nå er under forskerutdanning aldri vil fullføre, og at mange sliter med veiledning og integrering. Ved å styrke oppfølgingen vil man dermed kunne få flere igjennom selv om man skulle redusere antall stipendiater.

Forskerutdanningen skal åpenbart dekke mange behov, noe som burde tydeliggjøres og reflekteres bedre i PhD-løpet. Omfanget av og innretningen på forskerutdanningen må imidlertid avpasses forskningsambisjonene og -innsatsen. Dersom vi vil bygge ut vår forskningsinnsats så trenger vi mer og bedre forskerutdanningen. Men da må institusjonene og deres fagmiljøer også rustes betydelig opp, for å gi den veiledning og oppfølging som er nødvendig, uten at dette går på bekostning av annen forskning og utdanning.

Dersom vi ikke skal bruke mer penger på forskning enn i dag, må vi våge å spørre om enda flere rekrutteringsstillinger er den beste anvendelsen av en begrenset pott med forskningsmidler. Få felt er så avhengig av ressurser, langsiktighet og tålmodighet som god forskning. Da er det et paradoks at så mye av forskningsressursene går med til å sette mange i stand til å utføre forskning, uten at vi i dag kan tilby dem annet enn usikre, midlertidige forskerkarrierer, om noen i det hele tatt. Er det ikke bedre da å dreie mer av innsatsen mot å skape bedre arbeidsvilkår for forskningen og varige forskningsarbeidsplasser både innenfor og utenfor akademia?