MÅ FINNE TALENTET: «Alle er gode på et eller annet. Vi må bare finne talentet og dyrke det. Vår beste medarbeider om ti år kan være den med det dårligste utgangspunktet.», skriver Bjarne Brøndbo. Foto: Jørn H. Moen
MÅ FINNE TALENTET: «Alle er gode på et eller annet. Vi må bare finne talentet og dyrke det. Vår beste medarbeider om ti år kan være den med det dårligste utgangspunktet.», skriver Bjarne Brøndbo. Foto: Jørn H. MoenVis mer

Bedriftseier - Popstjerne - Arbeidsgiver med samfunnsansvar

I vår bedrift har vi gjennom bevisst satsing på de «vanskelige» tilfellene, fått alle som er delaktig i prosessen til å være stolt over å utgjøre en forskjell

Meninger

«Livet e itj for amatører» bruker Roger på Spar Røthe i Namsos å si. Roger er Namsos mest avholdte «kjøpmann» - ansatt, men med en arbeidsmoral, lojalitet til arbeidsgiver og omsorg for sine kunder som er helt unik. Roger ble egentlig pensjonist for noen måneder siden, men som han selv sier: «Koffer skal æ slutte å arbeide? Æ elsker jo jobben min, kundene mine og ikke minst æ er jo bare snart 70 år?».

Roger er for meg selve eksempelet på hva det å ha en meningsfylt jobb å gå til, betyr for de aller fleste av oss.

Selv har jeg vokst opp med foreldre som har lært meg viktigheten av å arbeide. De har samtidig latt meg få prøve og feile. Jeg har fått ansvar, og selv om jeg var «odelsgutten på bilopphoggeriet» var det aldri et negativt ord da jeg valgte artistkarrieren. I mange år var jeg ikke særlig delaktig i driften av Namdal Bilopphuggeri AS, man valgte for ca. To og et halvt år siden å ta ansvaret som daglig leder igjen.

I dag driver jeg og Lise (kona) bedriften sammen, og har pr. 1. januar 11-12 personer på lønningslista.

Jeg har lært mye i løpet av de snart 50 åra jeg har levd. Ikke minst har jeg lært at hver og en av oss stiller med forskjellig bakgrunn, evner og innstilling når det gjelder det å arbeide. Mamma og pappa har også gitt meg en grunnleggende respekt for alle jeg møter, uansett stilling, sosial status, lønnsnivå osv., og de menneskene jeg vil betegne som «hel ved» møter jeg ofte i lavstatusyrker.

På vår bedrift er vi mange ufaglærte som samtidig jobber i en lavstatus bransje (har ikke hørt mange som skryter på seg å jobbe på et bilopphoggeri ...), men som bærer ytterjakken med Bil1Din-profilering på med stolthet. Hvorfor er de stolte? De får skryt for å gjøre en god jobb, de får anerkjennelse gjennom tilbakemelding, de utfører forståelige oppgaver som igjen gir mestringsfølelse, de blir fortalt at de er viktig for oss og vi forsøker å legge til rette for at alle skal glede seg til å gå på jobben.

Hvordan er det så å være 17 eller 46 år og ikke være en del av arbeidslivet?

Har akkurat kommet hjem fra Gardermoen der jeg deltok på Attføringsbedriftene i NHOs Ijobb-konferanse, der temaet var: Hvordan få folk tilbake i jobb?

I vår bedrift har vi valgt å ta samfunnsansvar ved å ta inn personer som av en eller annen grunn ikke evner å komme seg ut i jobb. Årsakene til at noen ikke får jobb kan være at du har droppet ut av skolen, har vært langtidssykemeldt, har gått arbeidsledig en stund osv. Dette er ofte kompetente og flinke folk, som ønsker å arbeide, men som møter stengte dører over alt, og kanskje til slutt opplever å bli uførepensjonister, selv om de egentlig både kunne og ville hatt en jobb å gå til.

Jeg har selv opplevd at fagpersoner i den videregående skolen har sagt om en 17-åring som hadde droppet ut av skolen at «han har brukt opp sjansene sine»! Hvordan kan en voksen person si til en 17-åring at «du har brukt opp sjansene dine, vi har ikke mer å bidra med»? Jeg blir oppriktig lei meg og forbannet på disse ungdommenes vegne. Vår erfaring er at akkurat han «som har brukt opp sjansene sine» kanskje er vår beste medarbeider om tre til fem år. Det handler om respekt, krav til oppmøte og utførelse av jobben, tilbakemelding og tillit. Dette er ofte ungdommer som kanskje ikke har fått den samme oppveksten som jeg fikk. Noen ganger må vi være både arbeidsgiver og litt mamma og pappa, altså forsøke å gi råd om selve livet. Det er ikke enkelt å være ung, uten selvtillit, uten nettverk, ja kort og godt uten å se noen muligheter.

Jeg bor ofte på hotell. For tre-fire år siden var jeg og Lise i Karibien og hadde booket rom på et flott hotell. Hotellet viste seg å være fullt av rike, eldre amerikanere. De som stelte rommene var utelukkende lokale personer som forsøkte å ikke synes og som sto inntil veggen og kikket ned i gulvet når vi gjestene gikk forbi. Jeg og Lise gjorde som vi alltid gjør når vi møter folk og sa «hello» og «good morning» til personalet. De første dagene nærmest skvatt de til når noen snakket hyggelig til dem, men etter hvert fikk vi verdens beste og største smil tilbake hver gang. Det handler om respekt og menneskeverd.

I dag har vi tre personer på lønningslista som er på tiltak eller opplæring. Myndigheten har gitt NAV forskjellige virkemidler for å få folk ut i arbeid. I dag mottar vi lønnstilskudd for to av våre medarbeider i en kort periode. Dette skal kompensere for opplæring, ekstra tilrettelegging osv. Samtidig som arbeidsgiveransvaret ikke er hundre prosent før en eventuell fast ansettelse blir en realitet. Dette betyr at risikoen med å «ansette feil person» ikke er et tema.

Jeg har fått lov til å fortelle om disse tre tilfellene (alle i starten av arbeidslivet).

Richard hadde en drøm om å bli bilmekaniker, men trivdes ikke på skolebenken og valgte å slutte på skolen. NAV Namsos tok kontakt med meg for om mulig å finne et «oppbevaringsalternativ» for Richard. Da Richard møtte første arbeidsdag, var hans første spørsmål til meg: «Korr kainn æ røyk oppå her?» Jeg skjønte straks at her har vi en vei å gå. Richard var hos oss i fire timer før jeg ringte NAV og sa: «Dette orker vi ikke. Dette kommer til å bli for krevende». Randi på NAV Namsos bønnfalte oss om å forsøke ei uke. Vi ble enige om å forsøke det, og Richard fikk følgende arbeidsoppgaver å fokusere på den første uka: Møt på jobb til rett tid og vær til arbeidsdagen er slutt, og ikke ha hendene i lomma. Dette klarte Richard med glans.

Etter ei tid hadde vi møte for å bestemme Richards framtid. Til stede: Richard, jeg, NAV, rådgiver fra videregående skole og en person fra Nord-Trøndelag fylkeskommune. Møtet foregikk på den måten at de tre fagpersonene snakket til meg om hvilke planer de hadde for Richard! Vi hørte på en stund før jeg tok ordet å sa: «Æ er egentlig ikke så interessert i hva dere mener, men æ er veldig interessert i hva Richard ønsker.» Richard hadde fått den nødvendige selvtilliten og bekreftelsen på at han var i stand til noe, og bestemte seg for å ta det siste skoleåret og bli bilmekaniker. Det var en fantastisk følelse å gå ut av det rommet å vite at én ungdom hadde fått litt korrigering for så å ta et selvstendig valg om å bli noe. Herlig!!!!!

Hassan fra Afghanistan bor på et mottak for enslige, unge, mannlige asylsøkere på Skage der bedriften har adresse. Hassans utgangspunkt var ikke enkelt, da han som 16-åring og tilnærmet analfabet kom til Norge. Han begynte hos oss for tre år siden, med lite kunnskap om det norske samfunnet og hvordan arbeidslivet fungerer her. Flyktningtjenesten har vært en god støttespiller for oss og Hassan, og nå er han i ferd med å ta lærekandidat-utdannelse i bilfaget (lette kjøretøyer), i en god kombinasjon med skolegang to dager pr. uke. Dette fungerer utmerket for han og bedriften, og sjansene er store for at Hassan vil bidra til den «dugnaden» det å drive nasjonen Norge faktisk er.

Tom Daniel startet hos oss 2. januar i år. Han sto fram med sin historie på Facebook og siden Namdalsavisa før jul i 2012. Oppveksten var preget av en far med et sammensatt rusproblem. Han har sett far bli knivstukket i heimen, fikk diagnosen ADHD i niårsalderen, medisinering med store bivirkninger, opphold på institusjon, men med en mamma som aldri ga opp håpet. Tilfeldighetene ville det slik at Tom Daniel en dag i desember i fjor sto i kontordøra mi og spurte om jobb. Samme dag var det en som ikke hadde møtt opp til «jobbintervju», så timingen kunne ikke vært mer optimal. Han fortalte at livet var i ferd med å ta en god vending, med samboer, leilighet og en datter som han forguder. Både vi og Tom Daniel vet at veien til arbeidslivet ikke kommer til å være uten skjær i sjøen, men vi har blitt enige om å være tålmodige for å oppnå de resultatene vi begge ønsker.

Uten politikernes fokus på - og tilrettelegging for denne typen rekruttering, ville dette vært en tilnærmet umulig oppgave for en arbeidsgiver som oss. Vi er klar over at vi ikke kan lykkes med alle enkelttilfellene, men følelsen av å være en samfunnsaktør som utgjør en liten forskjell, er utrolig god. Som arbeidsgivere kan vi gjennom myndighetenes virkemiddelapparat få rekruttert medarbeidere med den kompetansen vi etterspør, samtidig som den som får muligheten til å få seg en jobb kanskje får sitt største ønske oppfylt.

NHO har gjennom et prosjekt som heter «Ringer i vannet» fått over 1000 personer tilbake i jobb i løpet av 2013, og NHO Service og Attføringsbedriftene har store ambisjoner for 2014 og åra framover. Det er viktig å huske på at når vi hører tall på arbeidsledighet, så er det alltid mennesker og livene deres vi snakker om.

I vår bedrift har vi gjennom en bevisst satsing på de «vanskelige» tilfellene, fått alle som er delaktig i prosessen til å være stolt over å utgjøre en forskjell. Den samfunnsmessige gevinsten ved å få en ungdom ut av den, for noen, «håpløse» jobbsøkerkøen, og heller bli en verdiskaper, er enorm. For Richard, Hassan og Tom Daniel er kanskje nettopp sjansen de fikk hos oss det som utgjør den store forskjellen.

Husk: Alle er gode på et eller annet. Vi må bare finne talentet og dyrke det. Vår beste medarbeider om ti år kan være den med det dårligste utgangspunktet.

Og igjen sier jeg som Roger på SPAR Røthe: «Livet e itj for amatøra».