Bedriten i flere dimensjoner

Gjesp i 3D.

FILM: Etter å ha sett filmer som «Coraline» og «Up», var jeg overbevist. 3D-teknologien fungerer utmerket og gir filmopplevelsen det lille ekstra. Derfor så jeg fram imot «My Bloody Valentine – 3D». Tanken på å en nyinnspillingen av slasherklassikeren fra 1981 i tre dimensjoner, fikk det til å gå hyggelige grøss nedover ryggen på meg.

Jeg grugledet meg til en skrekkopplevelse utenom det vanlige, med dybde i bildet og stikkvåpen tytende ut av lerretet. Dessverre gikk jeg skuffet fra salen.

3D-teknologi i animert film og i spillefilm representerer tydeligvis to vidt forskjellige verdener. Og hvis «My Bloody Valentine – 3D» representerer framtida for 3D-spillefilmen, går vi virkelig en mørk tid i møte. Jo da, det er dybde i bildet og ting farer tilsynelatende mot oss, men er prisen verdt å betale? Det er mildt sagt enerverende når skuespillerne alltid er midtstilt i bildet, fotografert fra magen og opp, når bakgrunnen til stadighet blir dimmet ned til det ugjenkjennelige og når bevegelser skjer i treigt tempo – alt for å skape en illusjon av tre dimensjoner. Fokuset er tydeligvis utelukkende blitt rettet mot det teknologiske. Og da hjelper det lite at historien er dummere enn brød og at skuespillerensemblet er hentet fra B-laget.

Nå er ikke slashersjangeren kjent for kvalitet, men for sin overdrevne bruk av gørr, blod og gru, blandet med humor. Patrick Lussiers nyinnspilling er dessverre bare triste greier. Riktignok i 3D.