Foto: Saul Loeb / AFP / NTB Scanpix
Foto: Saul Loeb / AFP / NTB ScanpixVis mer

Bedrøvet lettelse

Det kunne gått verre med Bradley Manning. Men det er liten grunn til feiring.

Meninger

Mange trekker nok et lettelsens sukk av nyheten om at Bradley Manning ikke ble kjent skyldig i å ha «hjulpet fienden» for lekkasjen av hemmeligstemplet materiale til pressen via åpenhetsaktivistene i Wikileaks. Aktoratets argument gikk på at terrorister hadde lest presseoppslagene, og at Manning dermed indirekte hadde hjulpet dem.

Det ville satt en farlig presedens for pressefriheten om dette argumentet ble tatt til følge, ikke lenge etter at en regional domstol i USA erklærte at New York Times-journalisten James Risen ikke har noen rett til å nekte å vitne om sin konfidensielle kilde.

Om det dermed er sagt at Bradley Manning spilte kortene sine riktig da han tok de to uvanlige valgene det var å be om å dømmes uten jury, og å erklære seg skyldig i 10 av 21 anklagepunkter, er ikke så sikkert. Han ble kjent skyldig i 17 av 22 tiltalepunkter, blant dem fem punkter om tyveri og fem om spionasje, og delvis skyldig i fire til. Tiltalepunktene har en maksimal strafferamme på 130 år, men den endelige straffeutmålingen skjer først i morgen.

Prosessen har langt fra foregått på eksemplarisk vis. Rapportene om utstrakt bruk av isolat og overvåkning mens Manning har sittet i varetekt, til tider uten lov til å ha klær på, er erklært i strid med menneskerettighetenes forbud mot «grusom, umenneskelig og nedbrytende behandling». Det bør veie inn i framtidige diskusjoner om å utlevere Edvard Snowden til den samme staten. Amerikanske myndigheter har vært klar over at folk har fulgt med.

I dommen står individets rett til å varsle om statlige forbrytelser opp mot statens rett til vern om sine hemmeligheter av sikkerhetsmessige og militære grunner. Begge er legitime behov, også det første, i et land som tidlig i sin historie anerkjente en vidstrakt rett til å varsle.

Gjennom lekkasjene har Manning muliggjort avsløringen av krigsforbrytelser, menneskerettsbrudd og nasjonale lovbrudd begått av amerikanske myndigheter. Dessuten har de gitt oss uvurdelig innsikt i hvordan verdens mektigste diplomati og militær fungerer i hverdagen (for oversiktssaker, se denne og denne). For å nevne noe.

Men nettopp denne overfloden av avsløringer er også Mannings hemsko. Der Edvard Snowden har lekket i et fokusert forsøk på å avsløre innholdet i PRISM-programmet, slapp Manning mer informasjon enn han kunne overskue. Han varslet ikke ved å blåse i en fløyte; han spilte på tre basuner og en flyalarm. At amerikansk lovgivning krever at en varsler ikke avslører overflødige hemmeligheter, er forståelig.

Likevel vil det framstå som noe hevngjerrig om de maksimale strafferammene blir benyttet. Dersom Manning fikk straffen hans forsvarer ba om, ville han fortsatt sittet et år kortere enn vår høyeste straff. Behovet for å sende et signal til framtidige varslere har nok spilt inn.

Det sto for mye på spill for amerikanske myndigheter i denne saken til å ikke gjøre Bradley Manning til et eksempel. Dommen mot ham er et bevis på at når amerikanske myndigheter blir beskyldt for alvorlige forbrytelser, går de etter varsleren, ikke forbryteren.