Beethoven- variasjoner

Schiff står distansen, uten svakhetstegn av noen art

ECM

Mikhael Pletnev, klaver

Det russiske nasjonalorkester

Deutsche Grammophon Pletnev, noen strå hvassere enn sitt orkester

Hélène Grimaud, klaver

Staatskapelle Dresden, dir.: Vladimir Jurowski Terning4 Ludvig van Beethoven: «Klaverkonsert nr 5 & Klaversonate op.101»

Deutsche Grammophon Det topper seg i «Keiserkonserten»

CD: På en måte er det Beethoven-år hvert eneste år i det klassiske musikklivet. Det skal ikke mer til enn et vel overstått år med Mozart, før tilstanden normaliseres og Beethoven-utgivelsene spretter ut igjen. Men heldigvis ikke bare på rutine.

András Schiff fortsetter ufortrødent sin serie med samtlige klaversonater på ECM, i kronologisk rekkefølge. Denne gangen gjelder det en dobbel-CD som rommer sonatene fra nr. 16 til nr. 19, altså trilogien opus 31, som ikke minst inneholder den såkalte «Der Sturm», pluss «Waldstein op. 53».

Det er fortsatt en sann svir å følge denne serien. Schiffs fortolkninger bæres opp av et anslag som lokker fram alt hva et Bösendorf-flygel har å by på. Og sjelden har ECM-lyden vært mer skreddersydd til spillemåten enn her. Den får fram en sanselighet i flygelklangen, en særegen bløthet som Schiff vet å nyansere helt mesterlig. Men Schiffs adelsmerke er koblingen av klangbehandling til formforstålse. Omhuen for hver tone er alltid ledd i hans særegne måte å trekke opp de store linjene. I så måte balanserer klangbehandlingen og formbeherskelsen hårfint på den rette siden av grensen for det eksepsjonelle. Så her er det bare å følge med, og glede seg til kommende utgivelser.

Også Mikhail Pletnev har en Beethoven-plan. Den rommer en kultivering av et orkester, Det russiske nasjonalorkester, gjennom å la det konsentrere seg om Beethoven. Det har de gjort, hele fjoråret, og nå drysser Deutsche Grammophon innspillingene deres ut over platemarkedet. Men orkestret alene blir ikke godt nok, målt mot de mer etablerte Beethoven-fortolkerne blant orkestre for øvrig. De spiller habilt, men ikke eksepsjonelt, på noen måte.

Men det hjelper når Pletnev melder seg på med sitt klaver. I så måte er utgivelsen med Klaverkonsert nr. 2 & 4 verd å stoppe opp ved. I forhold til mer gjengs Beethoven-fortolkning, som altfor ofte betoner det friske og freidige i musikken, spiller Pletnev fram de smertefulle og subtile sidene ved komponisten. På denne utgivelsen blir det særlig merkbart i Klaverkonsert nr. 4., ikke minst i den langsomme satsen. Pletnev spiller Beethoven helt fri fra gjengs oppfatning, slik at vi øyner nye dimensjoner i musikken. Slik befester han inntrykket av å være en pianist med en helt egen stemme.

Og så er det franske Hélène Grimaud, en særgen pianistprofil, som er ute – også hun på Deutsche Grammophon – med «Keiserkonserten», Beethovens femte og siste klaverkonsert, og Klaversonate 28, opus 101, som på en måte innleder Beethovens siste, skapende fase.

Klaversonaten spilles fint og tydelig, men uten å lodde samme dyp som for eksempel Misuko Uchida gjør i sin siste utgivelse på Philips, med blant annet denne sonaten. Men i «Keiserkonserten» får hun det til. Hun leverer en staut og høyreist versjon, men uten noen gang å bikke over i det monumentale og patosfylte, og befester i så måte inntrykket fra tidligere møter av å være en musiker med en ukonvensjonell formbeherskelse. Og så har hun med seg et orkester og en dirigent, Vladimir Jurowski foran Staatskapelle Dresden, som leverer varene, til gagns.