Beethoven med langt tilløp

Leif Ove Andsnes (42) har drøyd lenge med å spille inn Beethoven, men nå er det første albumet her. Mesterpianisten forteller om veien fram til den kanskje største komponisten av dem alle.

REISEKLAR: Leif Ove Andsnes har skiftet plateselskap fra EMI til Sony, og i disse dager kommer den første av tre album der han spiller Beethovens klaverkonserter sammen med Mahler Chamber Orchestra. Tidligere i år spilte han og orkesteret under Festspillene i Bergen, noe de også kommer til å gjøre i 2013 og 2014, som en del av turnévirksomheten i «The Beethoven Journey». FOTO: JACQUES HVISTENDAHL/DAGBLADET
REISEKLAR: Leif Ove Andsnes har skiftet plateselskap fra EMI til Sony, og i disse dager kommer den første av tre album der han spiller Beethovens klaverkonserter sammen med Mahler Chamber Orchestra. Tidligere i år spilte han og orkesteret under Festspillene i Bergen, noe de også kommer til å gjøre i 2013 og 2014, som en del av turnévirksomheten i «The Beethoven Journey». FOTO: JACQUES HVISTENDAHL/DAGBLADETVis mer

—JEG husker at jeg ville høre en LP med Mozarts 40. symfoni om og om igjen da jeg var to år, men jeg har ingen slike levende minner om når jeg hørte Beethovens musikk for første gang, begynner Leif Ove Andsnes.

Det er dagen før hans aller første Beethoven-album — klaverkonsertene 1 og 3 sammen med Mahler Chamber Orchestra — slippes her hjemme og ei uke før hans flerårige «Beethoven Journey» fortsetter med fire orkesterkonserter i New Yorks Lincoln Center sammen med byens berømte filharmonikere.

—Det første Beethoven-stykket jeg spilte var sikkert «Til Elise» eller begynnelsen på «Måneskinnssonaten» da jeg var seks-sju år, fortsetter han.
—Men det jeg husker, er at jeg etter hvert forbandt dette lange navnet på notearket med et stort alvor, noe viktig. Og jeg husker veldig godt at jeg gikk på Haugesund bibliotek som 14-åring og lånte partiturnotene til alle Beethovens symfonier, for jeg skjønte at dette var kjernerepertoar, kanon. Så satt jeg der foran platespilleren og fulgte med i notene mens jeg hørte på symfoniene, en etter en. Etter hvert ble dette som en slags hellige stunder, en dannelsesreise.

—Er det noe du husker spesielt godt?

—Ja, for eksempel at jeg at jeg hørte «Eroica»-symfonien, andresatsen, dette byggverket av en fuge som reiser seg som en søyle. Det ble en skjellsettende «hva er dette?»-opplevelse, og også overgangen fra andre til tredje sats i den femte klaverkonserten, «Keiserkonserten», fascinerte meg. Her ebber verdens vakreste sats ut i en h, som langsomt går over i en b før det plutselig er Ess-dur, noe som snur hele verden rundt. Faren min ville høre dette partiet hele tiden, og det skjønner jeg godt.

—Ga det deg lyst til å spille Beethoven?

—Nei. Helt fra jeg var liten syntes jeg det var frustrerende å spille Beethoven fordi det skjedde så lite i midten av klaviaturet. Veldig mye foregikk høyt oppe i diskanten og dypt nede i bassen, og det syntes jeg var ukomfortabelt. Beethoven var en litt fremmed og stor verden som jeg trengte tid på å bli fortrolig med.

—Hvor bevisst var det? Bestemte du deg som 14-åring for å «arkivere» Beethoven i ei mappe med påskriften «Ikke før jeg blir eldre»?

—Nei, men jeg følte verken den samme fysiske eller sensuelle gleden ved å spille Beethoven som ved å spille for eksempel Grieg eller Chopin. Men jeg hørte på Beethoven, og da jeg debuterte i Aulaen som 17-åring, spilte jeg en av de siste sonatene hans, opus 110. Antakelig i en slags tåke, uten helt å skjønne hva det handlet om. Jeg syntes musikken hadde veldig vakre øyeblikk og var fascinert av den, men den var fremdeles en fremmed verden for meg.

DET skulle bli Andsnes' pianolærer i Bergen, professor Jiri Hlinka, som åpnet døra til Beethoven for unggutten fra Karmøy.

—Jiri var veldig opptatt av Haydn, og Haydn ble en slags inngangsport for meg, sier han.
— Etter hvert gjorde jeg noen Haydn-innspillinger, og så kom Beethoven litt om litt. Jeg ble veldig forelska i klaverkonsert nummer to, som egentlig var den han skrev først og som var den første jeg spilte. Det var tilfeldig, jeg tok opp en radioinnspilling med Alfred Brendel og James Levine på kassett og bestemte meg for at «denne skal jeg spille!». Da var jeg 22 eller 23, og etter det har Beethoven kommet langsomt inn på repertoaret gjennom åra, uten helt å ha vært senteret mitt. Men de siste årene har jeg følt at «nå skal det bli Beethoven», og samtidig et «jøss, dette er jo det beste av alt!» Dette har vokst i meg til å bli et behov, så dermed laget jeg et ordentlig prosjekt for meg selv, sånn at jeg ikke lenger kan unngå det.

—Det kan vi trygt si. Med «The Beethoven Journey» fram til iallfall 2015 har du surret deg til masta så det holder?

—Jeg har det. Seinest i går leverte jeg et soloprogram for våren 2014, en ren Beethoven-recital. Så nå er det ikke bare klaverkonsertene, det blir sonater også.

—Leif Ove Andsnes — «a man on a Beethoven mission»?

—Rett og slett.

—Da går vi løs på det vanskeligste å sette ord på: Fysisk/teknisk har du vært i stand til å spille Beethoven på skyhøyt nivå i mange, mange år. Men hva med den eksistensielle utfordringen ved å fortolke Beethovens musikk? Å fortelle med toner det du har bestemt deg for at musikken hans handler om? Betinger det en modningsprosess som har måttet få ta den tiden det har tatt?

STØRST: På spørsmål om hvem som er en den største komponisten av alle, Bach, Mozart eller Beethoven, svarer Leif Ove Andsnes : — Jeg er glad jeg ikke behøver å rangere dem. Det handler nok om de tre, men for meg er Beethoven størst — nå.
STØRST: På spørsmål om hvem som er en den største komponisten av alle, Bach, Mozart eller Beethoven, svarer Leif Ove Andsnes : — Jeg er glad jeg ikke behøver å rangere dem. Det handler nok om de tre, men for meg er Beethoven størst — nå. Vis mer

—Helt sikkert. Men også det tekniske har vært en modningsprosess for meg. Beethovens pianistiske univers er så annerledes enn det romantiske som kom seinere, det som ikke minst Chopin utviklet så kolossalt. Hos Chopin føler du at hånda og klaviaturet passer sammen, det er som å spille i smør! Liszt utvikler det videre, gjør det enda mer orkestralt, og så kommer Ravel og Rakhmaninov og flere som tar det enda lengre. Mens Beethovens pianisme altså er en helt annen verden, som det har tatt tid for meg å finne fram til og bli komfortabel med.

- Den eksistensielle modningen?

- Der føler jeg at det handler mye om å forstå — et dumt ord, la oss heller si oppleve alle rommene i denne musikken. Ikke bare de som handler om det åpenbare ved Beethoven, at han er radikal, moderne, provokativ, alle aksentene og utbruddene; vi må også ha rom for å oppleve det rørende ved Beethovens musikk, dette at han er så ufattelig oppriktig. Han er aldri vag, han er som et stort barn som bare der og da og uten omsvøp sier det han har tenkt å si. På sitt beste er Beethoven en stor retoriker i sin musikk, som når Obama taler, sitter man alltid og tenker på at det kommer noe mer, noe som er viktigere, og det gjør det.

—Beethovens samtid var et høydramatisk europeisk blodbad med Den franske revolusjon og Napoleonskrigene. Hvor mye ligger Beethovens biografi og samtid til grunn for tolkningene dine?

—Det er med, det kommer til å bli med videre og det er nok ikke uten grunn at Beethovens musikk ofte blir hentet fram når det er snakk om store samfunnsomveltninger eller når menneskene trenger trøst. Mitt eksempel er fra New York 11. september. To dager etter angrepet satt jeg i byen og hørte en strykekvartett spille en av de seine Beethoven-kvartettene, og den musikken føltes helt riktig. Det var ikke bare jeg som hadde det sånn, heller.

—I tekstheftet til det nye albumet poengterer du at for deg er Beethovens musikk den mest medmenneskelige og sjelfulle som finnes, og at Beethoven hadde en naiv og uskyldsren tro på musikkens verdi for menneskeheten?

—Ja, og dette at kunsten kan være så viktig, tror jeg er det vanskeligste aspektet for vår tid å forstå ved Beethoven. Det er så utrolig lett å latterliggjøre det og ironisere over det. Men Beethoven trodde på at musikken hans kunne forandre verden og at musikk er sannhet. Det motiverer meg sterkt.