Beethoven på ny

Først etter lang tids lytting gjennom Berlin-filharmoniens siste Beethoven-syklus, som nå er kommet i billigutgave på Deutsche Grammophon, går det opp for meg hva som har skjedd med orkestret i løpet av Claudio Abbados sjefsperiode.

Det legendariske orkestret er blitt nytt i forhold til orkestret Abbado overtok etter Herbert von Karajan, omtrent som argonautenes skip, som ble ombygd under reisen og kom fram helt fornyet - og likevel som det samme.

Spiller annerledes

Nesten ingen av musikerne i dagens orkester spilte under von Karajan, selv om mange av dem fortsatt er store solister i sin egen rett. Gjennomsnittsalderen er drastisk lavere. Og framfor alt: de spiller annerledes.

Alt dette blir tydelig etter hvert som man hører seg gjennom samtlige av Beethovens symfonier og erfarer slitestyrken i dem. Det tekniske nivået er av ypperste klasse som alltid, men anslaget er lettere. Klangen er fortsatt tett og rik, men også mer gjennomsiktig, luftigere og mer bevegelig - alt sammen tegn på at Abbado har hørt på kolleger innen såkalt autentisk oppførelsespraksis og tatt med seg hva han selv tror på som gangbart i sitt eget perspektiv. Det er som om Abbado har spilt erfaringene fra sin banebrytende tid som leder av ungdomsorkestret The Chamber Orchestra of Europe opp i eliteserien og reddet med seg viljen til fornyelse.

Duggfriskt

Slik klinger symfoniene like duggfriskt som de må ha gjort den gang de ble Beethovens inngangsbilletter til det store publikum, etter hvert også til dyrkingen av ham som den symfoniske tradisjonens stamfar.

Særlig de tidlige symfoniene vinner ny glans, nr. 1, 2 og kanskje spesielt nr. 4, men også nr. 6 og 7. Faktisk er det bare i 9. symfoni at du savner hva som er blitt borte i den store tradisjonen som von Karajan både fornyet og fullendte: den metafysiske tyngden, som kunne ryste deg i ditt innerste. Så utgivelsen blir nok heldigvis ikke siste ord i den lange rekken av gyldige utsagn om hva Beethovens verk måtte romme.