Beezewax

Lys og lett popmelankoli.

CD: I ti år har mossebandet Beezewax holdt det gående. Debuten «Dozen Summits» (1997) forblir nærmest en hemmelighet, men interessen for bandet øker gradvis med «South Of Boredom» (1999) og «Of Tahoe» (2002). Hvis vi opplyser om at bandets frontfigur, sanger og gitarist er Kenneth Ishak, vil det kanskje tenne et lite lys hos flere. Ishak har også gitt to fine soloplater, «Northern Exposure» (2004) og «Everthing Has Soul» for to måneder siden, og er en kreativ fyr. Slektskapet til Beezewax og soloprosjektene til Ishak er absolutt tilstede. Også på «Who To Salute» får vi servert melodiøs singer/songwriterpop med en tydelig leken indierock-feeling. Her en masse lys og lett melankoli. Beezewax går ikke i retning country, men som vender seg mot poprockuttrykk vi kjenner fra Paul Westerberg og Evan Dando (Lenomhead). Søtt og sjarmerende, verken mer eller mindre.