BETYDELIG: 

Kjell Westö er finsk forfatter som skriver på svensk. Han er uten tvil en av sin generasjons mest betydelige finske forfattere. Foto: Jon Terje H. Hansen
BETYDELIG: Kjell Westö er finsk forfatter som skriver på svensk. Han er uten tvil en av sin generasjons mest betydelige finske forfattere. Foto: Jon Terje H. HansenVis mer

Befester posisjonen som Helsingfors' store kronikør

Både president Kekkonen og Jimi Hendrix dukker opp i Kjell Westös nye bok.

||| BOK: Kjell Westö har med denne romanen skrevet en serie på fire romaner med Finlands hovedstad Helsingfors som kulisse. Hans nye roman på norsk, «Gå ikke alene ut i natten», avslutter dette mektige eposet.

Westös verk er kritikerrost, Nordisk råds nominert, og i Finland er han en bestselger. Kvartetten skildrer 1900-tallets Finland, mer presist Helsingfors.  De tre forrige er «Drakarna över Helsingsfors» (1996), «Faren ved å være Skrake» (norsk 2002) og min favoritt «Der vi engang gikk» (norsk 2007). Westö er også oversatt til norsk med «Lang» (2003), om talkshowverten som har tematiske paralleller til Kjærstads Jonas Wergeland.

Sterk åpningSlik begynner Westö sitt nye, fem hundre siders epos:

«Det finnes mennesker som går gjennom livet med sin mislykkethet skrevet i ansiktet og i kroppens bevegelser. De utstråler frykt, de får færre sjanser enn de fortjener, og på et eller annet tidspunkt begynner nederlagene å fortære dem innenfra. Jeg antar at han jeg kaller Ariel var et slikt menneske allerede fra begynnelsen.

Så finnes det også mennesker som alt synes å falle lett for, så lett at dyktigheten og djervheten deres med årene blir en ugjennomtrengelig maske. Likevel utstråler de en ubestemmelig trussel. Det er som om noen, kanskje et villdyr, hvisker under masken; kom ikke her og bråk med meg, da vil det gå deg ille. Jouni Manner er et slikt menneske.»

Prisbelønt«Gå ikke alene ut i natten» er lagt til den fiktive forstaden Tallinge i Helsingfors. Westö er en proff forteller og åpningen er et skoleeksempel på hvordan få leseren hekta fra første stund. De to mennesketypene Ariel og Jouni, er også symptomatiske for tematikken: Følsomhet mot kynisme, svakhet mot styrke, kunstneren mot maktmenneske. Der det heter at «Jeg har sett begge deler fungere og jeg har sett begge deler gå til helvete.»

Romanen starter i etterkrigstidas Helsingfors; fattigdom, apati, krigsnerver, fyll, brutalitet. Den følsomme musikeren Ariel vokser opp med en mor som livnærer seg på menn, og en far som er forsvunnet. Den intelligente, fysisk sterke og kjølige Jouni har en utslitt mor og en forfyllet voldelig far. De to starter et band sammen med overklassejenta Adriana, som har alt unntatt selvtillit.  

PuddelrockereGjennom denne trioen skildrer Westö tiårene fram mot vår tid. Etterkrigstidas råskap i den fattigslige forstaden. Femtitallets oppgangstider, sekstitallet med hippier og hasj, syttitallets politisering og åttitallets pastellfargede puddelrockere. Musikk har en helt sentral rolle, til og med Jimi Hendrix dukker opp i boka. Her er en rekke referanser, fra kjente internasjonale stjerner til mer internt finske, der en norsk leser nok går glipp av en del poeng.

Fortelleren Frank Lande holder seg i bakgrunnen i første del, som er skrevet som en slags fiktiv dokumentar. Han blir hovedperson i siste del, sammen med en kompis og en kvinne. Trioen i Tallinge gjentar seg, den følsomme og den sterke som elsker overklassekvinnen de aldri får. Lande kommer under vingene på værhanen Jouni, som ender som maktsyk renkespillende politiker og mediemann.

Befester posisjonen som Helsingfors' store kronikør

Finsk brutalitetParallellen til den legendariske president Urho Kekkonen er åpenbare. De to har til og med et møte, mislykket fordi Kekkonen gjenkjenner sin egen kynisme og kulde i Jouni. Jouni er også et miniportrett av det nøytrale Finland; landet med en polert, strikt og formell overflate som bare nesten klarer å skjule sin brutalitet.

Westös styrke ligger i portrettene, og kombinasjonen av den enkeltes skjebne som speiler en historisk utvikling. Stilistisk er han mer storslagen enn presis, med en viss hang til melodrama og sentimentalitet. Men han holder balansen i denne boka som er et velkomponert, storslått finsk epos. En roman som også handler om sønner og fedre, oppvekst og forfall: «Generasjon etter generasjon gjennomgikk samme prosess; man gikk ut i livet med åpent og sultent ansikt, uten baktanker, og så ble noen forherdet, mens andre gikk under.»

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 26. april 2010.