MODEL RELEASED
Bonde strør korn ut over jordet.
MODEL RELEASED Bonde strør korn ut over jordet.Vis mer

Befolkningsøkning og mangel på mat er vår tids største sikkerhetstrussel. Likevel denger vi bøndene

Et land som Norge, der tre prosent av arealet er dyrkbart, må utvikle politikk for å møte uro som følge av klimaendringene.

Kommentar

Sikkerhet og beredskap er blant statens viktigste oppgaver. Etter 22. juli-terroren har det pågått en opprustning av politiet. Metodebruken er utvidet og store ressurser bevilget. Andre sivile funksjoner er også styrket. For tida diskuterer Stortinget om 165 milliarder ekstra til forsvaret er tilstrekkelig for å verge landet. Samtidig har strømmen av flyktninger og migranter fra Midtøsten og Afrika ført til indre politisk uro og strammere innvandringspolitikk. I en så opphetet situasjon er det kanskje lett å overse at matvaresikkerhet er et like viktig beredskapstiltak som jagerfly og kanoner. Klimaforverring og mangel på mat og vann i store deler av verden, er de tyngste trendene i tiårene som kommer. Et land som Norge, der tre prosent av arealet er dyrkbart, må utvikle strategier og politikk for å møte en internasjonal situasjon som kan bli preget av sosial uro, væpnede konflikter og nye bølger av migrasjon.

Det norske folk har et tvisynt forhold til bøndene. På den ene side forstår vi at landbruket drives under krevende geografiske og klimatiske forhold. Vi aksepterer at landet må ha en viss selvforsyning av matvarer, og vi er trygge på matens kvalitet. Samtidig synes mange at den norske maten er for dyr og at tilskuddene til bøndene er for høye. Vi aksepterer blankt at vann på flaske er dyrere enn melk. Det er en utbredt sport å denge bøndene og beundre Reitan-familien (Rema 1000) eller overse Johannson-familiens markedsmakt (NorgesGruppen).

Norske bønder er selvstendige næringsdrivende i et regulert marked. Det blir stadig færre av dem, og gjennomsnittsalderen er økende. I perioden 2009 til 2015 sank antall bruk med produksjonstilskudd med drøyt 5000 enheter, til litt over 41 000 (minus 11.4 prosent, eller ca. 760 bruk pr. år). Det produktive jordbruksarealet reduseres sakte. Fra 1976 til 2013 ble 337 kvadratkilometer med dyrket mark irreversibelt omdisponert til andre formål. Det tilsvarer det samlede tettstedsarealet i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Sandnes, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Nydyrking kompenserer for betydelige deler av jorda som går ut av produksjon, men ofte i mindre produktive områder.

De siste tiårene har landbruket hatt en voldsom økning i produktiviteten. Samtidig fortsetter den norske selvforsyningsgraden å synke, og den er nå nær 45 prosent, inkludert fisk. En sentral grunn til dette er at både landbruk og oppdrett er sterkt avhengig av importert for, særlig av soya. Samtidig går også 90 prosent av kornet vi dyrker selv, til dyrefor. Vårt matfat er globalisert i en grad som går på sikkerheten løs.

Dette skjer samtidig mens verdens matvareforsyning er under økende press. OECD forventer at den globale etterspørselen etter vann vil øke med 55 prosent innen 2050. Da kan 40 prosent av verdens befolkning ha knapphet på en ressurs som er betingelse for liv. Ifølge FN vil etterspørselen etter mat øke med 50 prosent innen 2030 og med 70 prosent innen 2050. Samtidig viser klimaprognosene at forholdene for matproduksjon vil bli forverret over store deler av kloden. Nervøsiteten er allerede synlig. Avlingssvikten i 2007 – 2008 førte til 150 prosent prisstigning på hvete, 250 prosent på mais og 200 prosent på soyabønner. Over 40 land opplevde sosial uro som følge av stigende matvarepriser i denne perioden.

Mennesker som sulter har tre muligheter: De kan dø, de kan gjøre opprør eller de kan emigrere. Selv om migrasjonen til Europa har flere årsaker, er det påfallende at mange av flyktningene kommer fra områder som allerede merker klimaendringene. Dette perspektivet må ikke gå tapt når vi diskuterer hvordan innvandringen skal håndteres.

Ennå er Norge i en gunstig situasjon når det gjelder matvaresikkerhet. Vi har råd til å betale for dyrere import. Men vi må også planlegge for ei framtid der andre matvareproduserende land prioriterer egne borgere. Stortinget har vedtatt at norsk matproduksjon skal øke i takt med befolkningen, og regjeringen har forpliktet seg til å arbeide for «en høyest mulig selvforsyning av mat av beredskapshensyn».

Store ord, som ikke følges opp i praksis. Skal vi øke selvforsyningen kan vi ikke ensidig satse på stordrift og industrielt landbruk, slik regjeringen legger opp til. Vi må ta hele landet i bruk, også der det bare er mulig med mindre gårdsbruk. Da hjelper vi oss selv, og bidrar samtidig til den globale økningen i landbruksproduksjonen som framtida krever.

Les også:

Når røttene kuttes, av John Olav Egeland.

Vi lever i ei tid med voldsomme rystelser. Endringer i politikk, økonomi, religion og teknologi skaper nye og farlige konflikter, av John Olav Egeland.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook