GRUNN TIL BEGEISTRING: Når episoden fungerer merker man hvor mye man har savnet Larry David og «Curb Your Enthusiasm», skriver Dagbladets anmelder. VIDEO: HBO Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Curb Your Enthusiasm» sesong 9

Befriende å se en serie som så ubeskjedent plumper ut i salatbollen med begge føttene

Men er det plass til Larry Davids politisk ukorrekte, sosiale salattråkking i 2017?

Sjefmisantropen Larry David er tilbake med sin niende sesong av «Curb Your Enthusiasm», i Norge kjent som «Ingen grunn til begeistring», seks år etter den forrige.

Etter at han i overgangen fra åtti- til nittitall skapte et nytt humorparadigme med den ironisk-nihilistiske «Seinfeld» (han er opphavsmann sammen med sjefen sjøl, både nevrosene og hans menneskefiendtlige måte å takle dem på dannet grunnlaget for George Costanza, og den heseblesende stemmen hans gjorde stadige gjesteinnhopp som Georges sjef og New York Yankees-direktør George Steinbrenner), bidro han jaggu til å lage enda et rundt årtusenskiftet, da «Curb» sammen med britiske «The Office» for alvor definerte den nye pinlighetshumoren, der målet i blant synes å være å se hvor langt man klarer å få seeren til å ville gjemme seg i sofaen over hvor upassende de idiotiske (gjerne mannlige) protagonistene tillater seg å være. (Se også: «Curb»-inspirerte «Klovn» og «Helt Perfekt».)

Curb Your Enthusiasm sesong 9

4 1 6
2. oktober
Beskrivelse:

Niende sesong fra pinlighetshumorens gudfar

Kanal:

HBO

Se alle anmeldelser

Knirkete plott

Men er det plass til Davids ukorrekte sosiale salattråkking i 2017, i en verden av både mobbende presidenter og politisk korrekthet på grensen til hårsårhet? Etter kun én episode av sesong ni (HBO ville ikke gi ut anmelderkopier på forhånd, ikke alltid et godt tegn) er det selvsagt tidlig å si, men foreløpig tyder ting på at 1) ja, det er plass, så lenge 2) denne episoden ikke er representativ for resten av sesongen.

Plottet i første episode knirker mer enn Davids usmurte dørhengsel-stemme, og i motsetning til de beste episodene (de fleste, egentlig) fra tidligere sesonger går de mange linjene her ikke opp i en høyere enhet, i den grad de går opp i det hele tatt. Larry må blant annet kvitte seg med en ubrukelig assistent Jimmy Kimmel har lurt ham til å overta, han ryker uklar med en androgyn frisør fordi han ikke holdt opp døren for henne i den tro hun var en mann, og Richard Lewis er sur fordi Larry ikke var empatisk nok da fuglen hans døde, mens hovedhistorien denne sesongen virker å være at han har skrevet en ny humormusikal kalt «Fatwa!», om dødsdommen Iran felte over Salman Rushdie i 1989, der han selv planlegger å spille selveste ayatolla Khomeini. (Dét er en musikal jeg har lyst til å se, merker jeg.)

Sosiale dilemmaer

Alle linjene medfører sine doser god David'sk humor, men konfliktene framstår likevel tidvis ganske tvungne, noe som kan fremkalle pinlighet, og ikke av den gode sorten. Nå har jo «Curb» alltid gjort sport i gjøre situasjonene sine så oppkonstruerte som de bare klarer, et slags akademisk «hva hvis»- eller «gitt at»-eksperiment på sosiale dilemmaer, men det finnes grenser for alt, og spesielt det lesbiske frisørplottet roter seg bort i en merkelig forsert diskusjon om hvem i et lesbisk par som skal være brud og brudgom, og når det blir såpass sjablongaktig og uforløst som dette blir det hverken særlig morsomt eller edgy, det hele ender opp som en påstand selv ikke Larrys sosiale Tourettes kan rettferdiggjøre at han kverner videre på. Og da står man egentlig bare igjen med en litt plump og fordomsfull vits. Humor er vanskelig.

Men når episoden funker merker man hvor mye man har savnet Larry, der han sprader rundt som et vandrende, hvitt, mannlig privilegium, og totalt avkler det i samme slengen.

Slapstick og impro

Skuespillerstilen er fortsatt en merkelig hybrid av improvisasjon og maniert, situasjonene er gjerne oppstyltede dialogscener der de dyktige komikerne overtydelig lanserer både bakgrunnsinfo og et postulert premiss (f.eks. at forstoppelse ikke er gyldig fraværsgrunn! Det er uhørt! Uhørt!), for så å riffe et par minutter over et gitt tema, og ofte bryte ut i latter midt i scenen. Alt dette er ikke bare blitt en del av sjarmen, det har blitt en del av stilen, formen og forventningen.

De beste scenene er de små bitene der vi får glimt av gammel storhet, der Larry føsser over bagateller og blåser små detaljer ut av proporsjoner, eller der sosiale koder dekonstrueres inn i det absurde, for eksempel via slapstick-vignetter som der Larry prøver å åpne en såpe-dispenser i dusjen, eller når han og Richard er uenige om hvem av dem som skal komme bort til den andre når de får øye på hverandre fra hver sin side av et rom. Og jeg kunne, kors på halsen, fint sittet i flere timer i strekk og sett Larry og managerens kone Susie (Susie Essman) slenge dritt til hverandre, eller høre husgjesten Leon (J. B. Smoove) som en liten djevel plante dårlige idéer i Larrys lett påvirkelige øre.

Mistantropisk likestilling

I en tid der det i blant kan virke som vi alle må gå på tåspissene for å navigere rundt eggeskall, er det befriende å se en serie som så ubeskjedent plumper ut i salatbollen med begge føttene. For «Curb» er en serie der absolutt alle er idioter, uavhengig av kjønn, legning, etnisitet eller fysisk funksjonsnivå (bare se Larrys barnslige krig med naboen i sesong åtte, den Parkinsons-rammede Michael J. Fox). David er tydeligvis en forkjemper for misantropisk likestilling, han er like fordomsfull og mannevond mot alle og enhver. Seriens forsonende trekk, som gjør det hele spiselig, er selvsagt at Larry selv er det største nautet av alle. ute av stand til å vise storsinn eller la noe ligge. Er det én ting «Curb Your Enthusiasm» viser oss, så er det hvor grunnleggende feil det går an å ta, selv når man kanskje i utgangspunktet eller teorien har rett.

Sesongen har ikke helt funnet balansen ennå, men det er fortsatt all grunn til begeistring for Larry David.