Befriende forhør

Nobelpris-kandidaten Hugp Claus har skrevet en av høstens viktigste romaner. «Uavsluttet fortid» etterlater et inntrykk som ikke kan måles.

«Du er dømt,» sa hun. «Du har trampet for mange mennesker ned i dritten. Du og dine like. Det finnes ingen formildende omstendigheter.»

Lagerarbeideren Noël beveger seg på et litt annet plan enn kollegene i bokhandelen. Han blir oppfattet som tilbakestående og blir ofte offer for de an-dres mobbing.

En dag kommer han over et brev som skal til sjefen, og da han åpner det, viser det seg å inneholde barnepornografiske bilder - eller det Noël oppfatter som barneporno. I stedet for å gå til politiet, setter han i gang sin egen etterforskning, som etter hvert antar en ganske så sinister karakter og avdekker flere grusomme handlinger.

Forhør

Romanen er utformet som et forhør. Noël har meldt seg selv for politiet og blir avhørt av den pensjonerte fullmektigen Blaute. Etter hvert som forhøret lirkes framover, forstår vi at Noël er en svært upålitelig forteller med en selektiv hukommelse. Fortellingen som gradvis pusles sammen får anstrøk av en grotesk myte, en moderne tragedie.

Noëls mor mistet ham på hodet i asfalten som barn. Språket hans har rast inn over seg selv, og han uttrykker seg unyansert, målt med omverdenens normer.

Men de minste antydninger viser til de mørkeste dyp, og tidvis forråder språket ham, og et synkopert intellekt kommer til syne.

Dette avdekker Claus på en nennsom måte, og det tar litt tid før leseren oppdager at den godeste Noël ikke er så enkel. Og kanskje ikke så uskyldig heller, for hvorfor har han selv bedt om å bli forhørt?

Ingen dommedag

Claus er en befriende illusjonsløs forteller. Han beskriver virkeligheten ved å forstørre et utsnitt. Handlingen er lagt til Belgia, og det er vanskelig å ikke lese romanen allegorisk med tanke på Dutroux-skandalen.

Men Claus holder ingen dommedag over verken enkeltpersoner eller samfunnet.

Han viser hva vi mennesker er i stand til uten å felle noen moralsk dom over oss eller det samfunnet vi har skapt som gjør det mulig f.eks. å misbruke småbarn seksuelt.

Claus skriver om det laveste, det mest foraktelige i mennesket. Gjennom å beskrive det onde gir han oss muligheten til både å forsøke definere det gode så vel som vurdere det. Finnes det absolutte størrelser som sannhet? Kan den mest av-skyelige handling tilgis? De viktigste spørsmålene er de som ikke blir stilt, de viktigste svarene de uuttalte som setter de protokollførte i relieff.

«Uavsluttet fortid» er med sine 140 sider en fysisk spinkel roman, men inntrykket den etterlater seg kan ikke måles. Den er ganske enkelt en av høstens viktigste oversatte romaner.

Det skyldes ikke bare Hugo Claus' eminente skrivekunst, men også Egil Rasmussens fine oversettelse.