Befriende polakk

Mennesket er ikke Gud, det blir fortere slitent.

BOK: Polakken Slawomir Mrozek er en av de få forfatterne som uanstrengt etablerer en skrudd og egenartet, men logisk sammensatt verden, først og fremst i de mange teaterstykkene han har skrevet, men også i dette utvalget av prosatekster og kortnoveller.

Morozek har blitt kategorisert som absurdist, i sporene av «Det absurde teater», et begrep Martin Esslin lanserte i 1962. Lik de fleste forfattere som plasseres i en kategori, har Mrozek sagt at han ikke føler seg hjemme i den. Det kan være noe i den avsvergelsen.

Lattervekkende

I «Livet for nybegynnere» er først og fremst den frigjørende og særegne logikken, ikke «det meningsløse i menneskets tilstand» som ligger i bånn. En bør heller knytte dem an til en folkelig østeuropeisk fortellertradisjon som produserer mening på mening i et språk hvor fellesnevneren er å snu på menneskelige relasjoner og sosiale mekanismer til de framstår som lattervekkende, groteske og allegoriske. En brannmann klatrer opp til en mann som vil hoppe i døden. I stigen begynner brannmannen å tenke på hvordan aksjonen skal gjennomføres, men blir til slutt så lei av de reaksjonene han forutser han vil få, at han som det første når han kommer opp ber selvmordskandidaten om å hoppe. Det gjør han. En mann skal opereres for blindtarmbetennelse, men blir kjønnsoperert. Etter at feiltakelsen blir oppdaget, opereres han på nytt og får denne gangen satt inn en ekstra nyre. Etter en tredje operasjon ender han opp som barn. Nytt forsøk. Sitat: «Jeg var ikke lenger noen ungjente da jeg fikk beskjed om at det var blitt ledig plass på sykehuset.» Etter neste operasjon våkner han opp som nyfødt, «ferdig oppdratt», til foreldrenes store glede.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lite forfengelig

I tekst etter tekst viser Mrozek fram menneskets storartede evne til å rote seg bort, ta feil valg, havne i hverdagslige situasjoner som viser seg å være ugjennomtrengelige. Det er ikke den verden som er uforståelig, men fylt av prosjekter som slår feil. Livet er både terningkast og skjebne. Han har også evnen til å trenge med stor selvfølgelighet gjennom frasebruk og vanetenkning. «Det var bare en av mange henrettelser, og jeg vil ikke påstå at det var den mest interessante.» Og ikke minst: Det er gjort med et barns åpenhet, befriende lite forfengelig.

Hvis man skal knytte Mrozek an til andre forfattere må det bli Henri Michaux, særlig hans sterkt fremmedgjorte «Plume». Michaux er en av de som har overlevet absurdist- og surrealismeperiodene, og kan leses med utbytte den dag i dag. En annen slektning er nordmannen Arne Østring, som har skrevet flere samlinger med rimelig enestående kortprosa.

Man kan trygt si at absurdistenes storhetstid er over. Men i stedet for å avskrive denne tilsynelatende sluttkjørte greina av europeisk litteratur, burde vi ta til oss og gi plass til forfattere som er såpass egenrådige og har det satiriske overskuddet som Mrozek, Michaux og Østring. Med «Livet for nybegynnere» viser Mrozek at det lille formatet har sin plass, og at tilværelsen på den måten kan beskrives med en presisjon som ikke så lett lar seg gjennomføre i større formater.