Anmeldelse: Suzanne Brøgger - «Koral»

Befriende rått om begjær i disse pripne Metoo-tider

Brøggers nyredigerte selvbiografiske romaner minner oss om hvor god hun er.

DANMARK: Forfatter Suzanne Brøgger fotografert i sitt hjem. Foto: Kristian Ridder-Nielsen
DANMARK: Forfatter Suzanne Brøgger fotografert i sitt hjem. Foto: Kristian Ridder-NielsenVis mer

Koral

Suzanne Brøgger

5 1 6
«Jeg hadde glemt hvor god hun er.»
Se alle anmeldelser

«Hun hadde knapt latt brystene vokse ut før hun begynte å forføre de voksne. Menn, vel å merke. Hun styrtet rett i skrittet på dem. Og der ble hun. Livet igjennom».

Heter det om Luna, en av de mange tvetydige skikkelsene i «Koral». Luna nedlegger menn uten en lyd, og tar seg ikke bryet med gjøre som andre kvinner på syttitallet; «forføre menn ved å diskutere noe ideologisk eller ved å overgå hverandre i velartikulerte uttrykk for sosial harme.»

Helt på kanten

I disse pripne metoo-tider er det noe befriende rått og ukorrekt ved Suzanne Brøggers grenseløse selvbiografiske fortelling «Koral». Og hun skriver så godt; lett og tungt, humoristisk og skarpt inntil det ondsinnede. I ei bok som litterært sett er helt på kanten. For «Koral» er en ordrett gjengivelse av den selvbiografiske fiksjonstrilogien «Crème fraîche» (1978), «Ja» (1984) og «Transparence» (1993). I redigert form vel å merke, der de over tusen sidene har blitt halvert.

Det er få som har iscenesatt sitt liv og forfatterskap i like stor grad som Brøgger – og det lenge før sjangeren ble en farsott her i landet. De samme motivene går igjen: Oppveksten med en suicidal mor. Fraværet av en sjarmerende storpsykopat av en far. Seksuelle eskapader og forholdet i Thailand. De mange menn og reisene. Lengselen etter trygghet og ro.

Rovdyraktig begjær

«Koral» åpner i Jerusalem, der jeg-personen er på forgjeves jakt etter en pelshatt. Den avsluttes der Crème Fraîche åpner, med en flytur og en hyllest til friheten. Den bindes sammen av mitt favorittparti: Jeg-personens møte med den svenske «fødselslegen», og skildringen av det rovdyraktige begjæret mellom de to. Forholdet er umulig, og beskrivelsen av legen like morsom som den er infam: «Ingen mennesker, ingen inntrykk, ingen opplevelser hadde noensinne forandret ham. Han hadde ikke gått gjennom livet; han hadde bare gått fra sykehus til sykehus.», heter det om mannen som er essensen av det borgerlige. Her er blant annet en fantastisk beskrivelse av en marerittaktig seilferie i Sverige.

Gammelt og befriende nytt

«Så fort jeg hadde satt det siste punktumet i Fri oss fra kjærligheten, bestemte jeg meg: Nå vil jeg gifte meg», heter det med et av de mange paradoksene i boka. Her er Kierkegaard sentral, og hans devise om at livet leves baklengs. Derfor denne redigeringen av føljetongen. Det er essensen av livet – eller forfatterskapet – slik den nå over sytti år gamle Brøgger ser det. Gammelt og befriende nytt. Jeg hadde glemt hvor god hun er.