MEKTIG: Den mektige dronning Elizabeth 1. har blitt portrettert i en rekke romaner og filmer, her er Cate Blanchett i filmen «Elizabeth» fra 2007. Foto: FILMWEB
MEKTIG: Den mektige dronning Elizabeth 1. har blitt portrettert i en rekke romaner og filmer, her er Cate Blanchett i filmen «Elizabeth» fra 2007. Foto: FILMWEBVis mer

Befriende saklig om hun som ble Englands mektigste

Elisabeth 1. fant en ullen, gyllen middelvei.

ANMELDELSE: «Jeg takker min Gud for at jeg er utrustet med slike kvaliteter at hvis jeg ble kastet ut av riket i bare underkjolen, kunne jeg leve hvor som helst i den kristne verden.»

Ordene stammer fra Elizabeth 1., datter av Henrik VIII og hans hustru nummer to Anne Boleyn. Det ekteskapet kom til å utløse bruddet med pavekirken i Roma, og gav moren tilnavnet «den store horen», og Elizabeth «den lille bastarden».

Hoderulling
Elisabeth var tre år da hennes far fikk hennes mor henrettet, og moren døde med de berømte ordene: «Jeg hører bøddelen skal være dyktig, og jeg har tynn hals».

Historiske romaner er in, påfallende mange av dem er lagt til femtenhundretallet: For tudortidens del blant annet Hilary Mantels «Ulvetid» og C. J. Samsons kriminalfortellinger om pukkelryggen Shardlake. David Starkey har derimot skrevet en «gammeldags» biografi, basert på rene fakta; brev, dagbøker. De er spenstige nok i en tid da hodene bokstavelig talt rullet i Tower.

En fortelling fra femtenhundretallet handler i stor grad om striden mellom reformister og katolikker. Alliansene og maktforholdene endret seg etterhvert som Henrik valgte nye hustruer .

Kaoset ble ikke mindre da han døde, og etterlot seg tre arvinger. Unge, svakelige Edvard, en ihuga reformist som i sin korte regjeringstid lot katolske hoder rulle. Ulykkelige katolske Maria, som lot reformisthodene rulle. Og endelig svale Elizabeth med de vakre hendene. «Den lille bastarden» stilte med de dårligste kortene. Hun ble den mektigste av dem alle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En gyllen-ullen middelvei
Hva var hemmeligheten til denne kvinnen, som mot alle odds klarte å manøvrere seg frem til makten, for så å sitte på tronen et halvt århundre?

Befriende saklig om hun som ble Englands mektigste

Til alt overmål i en regjeringstid som senere har blitt omtalt som Englands gullalder. Starkey gir Elizabeths tvetydige velutviklede diplomatiske evner mye av æren. Hun fant alltid en gylden — av og til ullen - middelvei, noe som også kom til å forme den anglikanske kirken.

«Som sin far kunne Elisabeth bite av mennesker tvert med ord, men hun kuttet sjelden hodet av dem med tyngre redskap», skriver Starkey i boka, som dekker tiden frem til hun ble dronning i 1558. Der får vi høre om lille Elizabeth, som etter farens død skiftevis ble tatt inn i varmen, skiftevis frosset ut. Og som en periode ble sperret inne i Tower av sin halvsøster, med trusselen om henrettelse.

Snirklete prosa
I disse romanbiografiers tid er det befriende å lese en bok som kun henviser til fakta, og bare antyder mulige psykologiske løsninger. Mest fascinerende er Elizabeths mange brev. Hun var en lærd kvinne, og utviklet etterhvert sin berømte «snirklete prosa», og en retorikk så tåkete og uklar at hun klarte å manøvrere seg gjennom de ekstreme religiøse motsetningene. «Om Gud vil», svarte hun på det meste. Også frierier, som ville fratatt henne den makten hun kjempet så hardt for å få.

For historien om Elizabeth er også kvinnehistorie. I en tid da kvinnens stilling var så svak, ble England i nesten et århundre styrt av tre dronninger, riktignok med mannlige renkespillere i kulissene.

Det mest forunderlige med fortellinger fra denne tiden er å få en innsikt i mentaliteten til femtenhundretallsmennesket. Som at Elizabeth, hvis far henrettet moren, kom til å forgude faren resten av livet. I en tid da veien fra makt og prakt til skafottet Tower var skremmende kort. Det er muligens derfor denne tiden er så fascinerende: Den er så - hva skal vi si — brutalt og nakent menneskelig.