Befriende Spike

BERLIN: Spike Lee er i byen, og han lar seg ikke pille på nesa. Han piller heller andres.

Den standhaftige regissøren deltar i filmfestivalens hovedkonkurranse med «Bamboozled», en satire om framstillingen av svarte på amerikansk TV og film. Spike har aldri vært direkte uklar. Han er saftigere i frasparkene enn noen gang, når han lar Damon Wayans spille TV-forfatteren som finner på å gjeninnføre de gamle «minstrel shows», sang- og danseforestillinger med svarte som karikaturer av seg selv, påført ekstra maling og store, røde lepper. I dokumentarklipp viser han misbruken av svarte amerikanere i TV og film gjennom 100 år.

400 års slaveri

Dette har falt amerikanske anmeldere tungt for brystet. For overtydelig og tunglabbet, mener de. Spike innvender på sin side at hvite har vært tunglabbete på mer brutalt vis. Han sitter rolig som et fjell foran et kobbel pressefolk i Berlin, men det gnis-trer i øynene, og han vil ha seg frabedt naiv historieløshet. Ettersom det er en selvfølge å snakke om holocaust, vil han hevde sin rett til å snakke på vegne av andre undertrykte og om 400 års slaveri.

I trøbbel

- Jeg er ikke tunglabbet, sier Spike og henviser til filmklipp han ikke fikk bruke i «Bamboozled», fordi de er pinlige for eksempel for Warner Brothers. - Jeg er ganske lett på hånda, gnistrer det.

Ve den journalist som tråkker ut i ulendt terreng ved å innlede med å kalle mannen en politisk regissør. Vedkommende blir plukket ned etter fire ord og fortalt at han er i trøbbel. Spike Lee vil ikke settes i bås. Han vil ikke sette merkelapp på seg selv etter 15 filmer på like mange år med mange temaer.

Her er mannen som ikke går av veien for en krangel om forkastede svarte stemmer i Florida ved presidentvalget og ber folk med innvendinger om å leve i sin egen drømmeverden, hvis de vil.

Selvfølgelig gikk han tiggerrunder for å få laget filmen sin, men han fikk gjort det. Vær glad for at han fins.