Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Begeistringens nødvendighet

Det var ikke uten innvendinger at Øystein Rottem ble valgt til årets litteraturkritiker. I juryens begrunnelse heter det at han ofte ikke får tid til å lage akademisk, nyskapende eller selvkritisk kritikk. Likeså at Rottem på mange måter er et forbilde, men at ikke alle bør skrive som ham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Nei, hvordan skulle det da gå? Øystein Rottem har nemlig den egenskap at han kan bli begeistret for en bok. Han kan bli overstadig lykkelig over en roman og gi uttrykk for det i anmeldelsen. Han kan til og med utrope en ny Agnar Mykle. Av en eller annen grunn er litterær begeistring litt pinlig. Det hefter liksom ved en kritiker at han begeistres. I en intervju med Ny Tid i desember i fjor, blir Rottem konfrontert med at han i løpet av ett år har gitt flere bøker sterk ros. Er det ikke problematisk med så mye panegyrikk? spør intervjueren.
  • Den distanserte, avmålte og lett ironiske holdningen er gjerne toneangivende overfor bøker. Som om kritikeren tenker «å Gud, spar meg» idet boka åpnes. En litt spydig og ironisk avvisning synes å gi betydelig høyere prestisje på det litterære parnass enn en entusiastisk hyllest. Litt rart, fordi et temperament, en evne til både indignasjon og begeistring synes å være viktige forutsetninger for god formidling. Den ordrike og nådeløse gullalderkritikeren Carl Nærup beskriver sine lykkeligste øyeblikk slik: «Det gys av skjønnhetsglede som er det eneste pålitelige bevis for at en ny poet er kommet til verden.»

Slike gys er mer akseptert i andre deler av kulturlivet. En teateranmelder kan med æren i behold «vakle ut av salongen i begeistringens rus». En musikk-kritiker kan «sveve ut av konsertsalen».

  • Det er mulig at årtier med påtrengende reklamespråk har ødelagt alle honnørord for bokanmeldere. Lykkerus er blitt for krevende. Bare distanse føles tilstrekkelig urbant og profesjonelt. Hva er et geni i dag, når det er genialt å handle på Elkjøp etter kl. 22 om kvelden? For 100 år siden kunne man bruke ord som «gullpenn» og «glitrende stil». I dag er det vanskelig. Å beskrive henrykkelse over en roman er blitt en atskillig større utfordring. Øystein Rottem tør å ta sjansen på å være begeistret.
  • Og apropos forfatteren som Rottem «panegyrisk» utropte til en ny Mykle, Karl Ove Knausgård: Han fikk Kritikerprisen på torsdag.