— DET BESTE SOM KUNNE SKJE: Det mener Ingvild (til venstre) og Liv-Christine om at begge er kåret til månedens poet i Skolekammeret. Foto: Privat
— DET BESTE SOM KUNNE SKJE: Det mener Ingvild (til venstre) og Liv-Christine om at begge er kåret til månedens poet i Skolekammeret. Foto: PrivatVis mer

Begge vant — nå viser det seg at de er venner

Ingvild og Liv-Christine er gjengangere i ungdommens diktforum.

(Dagbladet): Dagbladets diktjury klarte ikke å bestemme seg for hvilket av de to første finalediktene i Skolekammeret som mest fortjente å bli månedens dikt — som Helge Torvund skrev, «eg opplever at dei er like bra, og at det er umogleg å velgje mellom dei» (les diktene i den grå boksen til høyre lenger ned).

Dermed kåret vi både Ingvild Utvik og Liv-Christine Hoem til månedens poet for mai.

Liv-Christine: Jeg ble vanvittig overrasket da denne mailen tikket inn, og jeg tror Ingvild ble like overrasket og glad som meg — vi snakket sammen på Facebook, og så mailen omtrent samtidig.

De er de to poetene som hyppigst har blitt kåret til månedens poet i Skolekammeret de siste årene. Og nå viser det seg altså at de kjenner hverandre:

Liv-Christine: Ja, vi har snakket mye sammen. Det artige var at vi faktisk snakket sammen hele natten før vi fikk vite at vi vant, og snakket om at ingen av oss kom til å vinne. At vi ikke trodde på det. Så tikket mailen inn på morgenkvisten, og jeg tror ikke vi skjønte noe som helst. Jeg måtte hvert fall summe meg. Det var helt vanvittig fint på en dag som ellers hadde blitt veldig dårlig, fordi jeg ikke hadde fått sove et minutt. Det betydde veldig mye!

Ingvild: Det er jo absolutt det beste som kunne skje.

Liv-Christine: Å vinne sammen med Ingvild er en ære. Ikke bare er hun ordentlig flink og talentfull, hun er også et herlig menneske, har utrolig bra humor og er veldig god å snakke med.  

— Kanskje dere har en kommentar til hverandres dikt, eller et spørsmål du vil stille hverandre?  

Liv-Christine: Diktet til Ingvild er utrolig fint, konsist, minimalistisk — det er et velkomponert dikt jeg har foran meg. Og jeg sa det til Ingvild i går: «Vet du hva, her er det ingenting å endre på». Det er så nær perfeksjon som det går an å komme. Så finslipt, ekte håndverk. Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal begynne, på en måte ønsker jeg ikke å «ødelegge» det ved å gi en tolkning. På den annen side er det mye som kan sies om Ingvilds dikt. Jeg er veldig fan av at hun bruker så få ord. Dette diktet er slipt ned til det minimale, likevel gir det leseren veldig mye å tenke over.  

— «Jeg har lite igjen å si», skriver Ingvild, men med dette diktet har hun vist at hun har mye på hjertet. Hun har selv sagt at hun søker minimalisme — det enkle og direkte — men dette diktet er ikke enkelt, i den forstand at det ligger så mye mer under overflaten. Det er veldig mye å ta tak i, og det er nettopp dét som gjør Ingvilds dikt så bra. Hun skriver kanskje korte og minimalistiske dikt, men det skotter ikke på innholdet. Snarere tvert imot. Ingvild evner å skrive kort på en fantastisk måte. Jeg har lest diktet mange ganger, for å finne en god tolkning, som kan være god nok for det flotte diktet hennes. Det blir kanskje vanskelig å tolke det, fordi jeg leser det som «hennes», selv om det ikke behøver å være det. Mange ganger skriver poeter og forfattere i jeg-form, selv om det ikke handler om dem selv. Jeg velger å tolke diktet som poetens ord, men også som hennes egne.  

— Diktet begynner med en linje om at jeg-et har lite igjen å si. Det kan man velge å tolke det i direkte forstand, altså at jeg-et faktisk har lite igjen å si, eller det kan være en metafor for tomhet, en følelse av å ikke finne ordene. Kanskje som en metafor for at jeg-et i diktet har vanskelig for å formidle følelser, eller å takle de følelsene som ligger på innsiden. I neste linje, «og det å være / er å bli» er nesten som et ønske om å bli noe mer. Det holder ikke for jeg-et å være  jeg-et må bli, kanskje bli noe eller noen. Jeg-et søker noe, kanskje handler det om selvbilde eller selvtillit. Det å vokse. Denne linjen er veldig tvetydig, og jeg tror derfor ikke at det er mulig å finne noe fasitsvar for hva den betyr, noe som i seg selv gjør dette diktet komplekst. «lær, lag / og søk bedøvelse» er den avsluttende linjen. Dette kan tolkes som at jeg-et vil legge lokk på sine følelser, at jeg-et vil føle mindre, bedøve seg selv, kanskje fra følelser som er for overveldende eller noe jeg-et ikke ønsker å tenke på?  

Ingvild: «Du som lusker i skyggene» er et komplekst dikt, og jeg føler jeg forstår det mindre og mindre for hver gang jeg leser det. Det starter med at jeg leser Liv-Christines spørsmål, men når jeg kommer på slutten vil jeg bare vite hva du egentlig er. Det er en ting jeg elsker med Liv-Christines dikt, at hun ikke prøver å forklare noe og diktene hennes kan lange, men likevel bare et omriss av noe, og det er ekstremt kraftfullt når man gjør det riktig, noe Liv-Christine så stabilt gjør.   

— Jeg får neste en konspirasjons-/illuminatifølelse av hele greia, eller i hvert fall et spørsmål til maktstrukturene i samfunnet, og hvem det egentlig er som styrer ting, men også følelsen av eventyrmonstre og magi. Dette er jo, som hennes dikt generelt, så tvetydig, og jeg lurer på om hensikten i at spørsmålet er «hva» og ikke «hvem» de første fire gangene, betyr at hun lurer mer på skapningens natur enn identitet. Liv-Christine, gjorde du det bevisst og i så fall, hvorfor?  

— Ja, la oss høre litt mer om hvordan diktene deres ble til, og hva de betyr for dere?

Liv Christine: Jeg skrev mitt dikt som et resultat av en sterk følelsesreaksjon, der noe av bakgrunnen var en følelse av urettferdighet, men nå ser jeg også flere måter å tolke det, som jeg ikke så da jeg skrev det. Da var jeg nok for blindet av følelser: Jeg skrev diktet nærmest i sinne, limte det inn i et blogginnlegg som jeg aldri postet. Jeg føler ikke for å overforklare det, men jeg tror jeg skrev det til døden, eller dem som tar andres liv, fordi det å bli tatt fra livet på en slik måte, er så vanvittig urettferdig. For å være helt ærlig, skrev jeg diktet i sinne til en jeg ikke vil nevne navnet på, fordi jeg ikke klarer å nevne navnet hans eller se det på trykk, men han drepte to av mine venninner på Utøya, det er et navn som i min mening ikke fortjener å bli nevnt. Han fortjener ikke den oppmerksomheten. Hadde jeg skullet møte ham en gang (noe jeg ikke har planer om), er det disse spørsmålene jeg ville ha stilt. Det er disse spørsmålene jeg ville stilt hvilken som helst drapsmann, spørsmål jeg ville stilt døden, spørsmål jeg ville stilt Gud. Så jeg føler at det er mange temaer i dette diktet, flere enn jeg ante selv, og det er litt spesielt å se diktet så på avstand, og å skulle forklare det.  

— Skriving for meg er i stor grad terapi, og det å kunne få følelsene ut av systemet. Alle diktene jeg skriver har en betydning for meg, på en eller annen måte. De har en tilknytning til en følelse jeg har kjent eller føler på, så på den måten blir alt jeg skriver personlig, men i mange tilfeller klarer jeg å pakke inn åpenheten om følelsene mine litt, slik at det nødvendigvis ikke handler om meg, men andre kan identifisere seg med dem, på en eller annen måte. Da jeg skrev diktet, betydde det mye for meg, det var presserende nødvendig å få ut følelsene som førte til at det ble skrevet. Ikke minst var det deilig å få ut litt av frustrasjonen, litt av sinnet, tristheten. Vellet av følelser jeg bar på, for mange ulike ting.

Ingvild husker ikke hvordan «vi lever på slutten» ble til, i det hele tatt har hun følt seg ganske ute av stand til å skrive noe i det siste, inkludert dette intervjuet:

Ingvild: Alt som har kommet ut har føltes kunstig og klosset. Kanskje er det derfor diktet er så kort. Jeg skrev den siste setningen først, «lær, lag / og søk bedøvelse», og jeg vet ikke helt hvor den kom fra, men jeg liker den veldig godt. Jeg tenkte ikke på det da, men den kan leses som å representere mine forskjellige tankert om hva livet bør handler om. På en side priser jeg kunnskap over det meste annet i verden, fordi for hver ting vi lærer ser vi verden litt klarere, som ofte betyr at vi ser hvor uklart alt egentlig er, og det å forstå det gjør at du kan ta bedre beslutninger og ha potensial til å være bedre for verden. På den annen side er tanken om å være med på å skape noe, noe holdbart, noe større enn deg selv, som vil være der, i seg selv eller i sitt minne, for å gjøre verden bedre, både i og utenfor din egen tid. Sist av alt er det kanskje alt meningsløst, så du kan bare bedøve deg og slippe fri fra all smerten verden påfører seg selv og lærer deg å påføre deg selv.  

— Jeg tenker mye på ting som dette, altfor mye, og kanskje det er det jeg prøver å si. At jeg ikke mangler på ting å si til andre, men at det er lite jeg ikke allerede har sagt til meg selv. Jeg går gjennom disse tankene igjen og igjen og ser for meg at det en gang vil finnes en Ingvild som vil gjøre et valg og at jeg vil slutte å virre rundt i tankene mine, mens jeg sitter helt stille i verden. Jeg må innse at for å være må man først bli og at uansett hva man er vil man aldri slutte å bli noe annet, og at å prøve er å tape. Livet er bedre levd på jakt etter noe du aldri vil nå enn på flukt fra noe du aldri vil rømme fra. Men dette er bare min tolkning av noe jeg ikke husker hvordan ble puttet på skjerm, så det både handler om og betyr seg selv.

Vi gratulerer begge to, og heier på deres uttrykksvilje — og vennskap.

SKRIV DIKT!
Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker om og av kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave (Samlaget 2011)