Begge vil det rette, men det ender helt, helt galt

Godt om to menneskers hjelpeløshet.

ANMELDELSE: «Tragisk følelse vekkes i oss», skriver Arthur Miller i et essay fra 1949, «når vi møter en karakter som er villig til å oppgi alt for å sikre egen verdighet.» Samme år utga han det tragiske mesterverket «En handelsreisendes død».

I Erland Kiøsteruds «Det som lever» oppfylles flere av sjangerkravene til tragedien.

Ikke bare møter vi skikkelser som er villige til å strekke seg langt for det de tror på. Selv de aristoteliske kravene om enhet i handling, tid og sted innfris. I noen få døgn følger vi en far og en datter. De to står steilt mot hverandre i en lokal utbyggingssak. Han som stortingsrepresentant. Hun som dyrevernsaktivist. Begge vil det rette, men det ender helt, helt galt.

Avstand

Uløselige konflikter og språkets avmakt er ikke nytt stoff for Kiøsterud. Egil i årets bok vet ikke hvordan han skal henvende seg til datteren, Maja. Han forbereder åpningen av et vannkraftanlegg, som han har jobbet lenge for å få gjennomført. Maja mener omkostningene for dyrelivet rundt er for store. Far og datter klarer ikke lenger å snakke sammen.

For Maja, som er i slutten av tenårene, er årsaken til engasjementet sammensatt. Da moren døde for tre år siden, fant Maja og faren en beverunge som de tok vare på. Nå lever beverfamilien i området som rammes. Den kommer til å dø. Faren forsøker å rasjonalisere bort Majas følelser. Han glemmer at hun på mange måter fremdeles er et barn. Et sint, sorgfullt barn.

Begge vil det rette, men det ender helt, helt galt

Ulike virkeligheter

Kiøsterud belyser nå som før ulike virkelighetsforståelser og etiske spørsmål som: Med hvilken rett stiller mennesket seg øverst i næringskjeden, med alle tilhørende rettigheter? Hvem eier hva? Hva er frihet og ansvar i et samfunn, i et liv?

Maja og Egil inntar hver sin posisjon og Kiøsterud gjør dem begge toverdige. De er skikkelser man både kan forstå og stille seg kritisk til. Mellom dem plasserer han Egils kjæreste Gerd. Hun tilfører ambivalens, samtidig som hun prøver å åpne Egil og Maja for hverandre.

Berører

Sammen med Kiøsteruds «Det første arbeidet» (2005) og ved «Elvens munning» (2008) utgjør «Det som lever» en løst sammenføyd trilogi. Men romanen står også godt alene.

Den berører fordi Kiøsterud, i sin sedvanlige presise språklige stil, godt viser to menneskers hjelpeløshet: Far og datter når ikke fram til hverandre, og tragedien er at de ikke finner nøkkelen til situasjonen. Som i en god tragedie gjenkjenner vi frykten for hjelpeløsheten, for å tape bildet vi har av oss selv, eller, som Miller sier: av hvem vi er i denne verden.