Begjær i middelalderen

Sunniva Olavsdatter skiller seg ikke mye fra dagens unge jenter, med et begjær så svulmende at det dunker både i brystet og andre steder. Det farlige livet begynner den dagen hun blir «mannbar», rett før hun er fjorten vintrer gammel.

Rammefortellingen rundt romanen er følgende: En skrivelysten arkeologistudent setter seg en kveld ned med blyant og papir og begynner å skrive: «Jeg er en kvinne i Hertug Håkons by. En kvinne som lar sine tanker ledes av månens skinn.» Selv om det er Sunniva som har fortellerstemmen i jeg-fortellingen først, fortsetter det ikke slik. Både Haldor, Asbjørn og Sira Solmund får komme til orde selv. Disse tre er alle viktige menn i Sunnivas liv, og det er et spennende trekk å gi leseren mulighet til å se enkelte episoder fra alle de involvertes synspunkter.

Sunniva får imidlertid komme til orde mest og det er naturlig nok også hos henne sympatien ligger. En viss sympati får vi imidlertid også - noe overraskende - med alle de tre mennene, etter hvert som de får fortelle sin versjon av historien.

Kunnskap

Foruten å bli jaget videre i en god fortelling, blir man imponert over den kunnskap forfatteren sitter inne med om Oslo by og omegn. For leseren blir det helt tydelig at fiksjonen her er godt knyttet sammen med historiske fakta. Så spennende er dette å lese at det kunne ha vært mer fakta, gjerne på bekostning av fiksjonen, som til tider tar av litt.

I Torill Thorstad Haugers roman «Måne over Eikaberg» skjer det nemlig mye. Kanskje for mye. Sunniva opplever dramatiske ting tidlig, noe som får konsekvenser for henne livet ut. Hun blir imidlertid godt gift og redder med dette både sin svakelige søster og sine brødre som ikke hadde en stor framtid i sikte på hjemgarden. Handlingen piskes framover av den ene actionpregede episoden etter den andre. Det er greit nok at de levde på en annen måte i middelalderen - at de levde råere enn i hvert fall de fleste av oss gjør i dag - likevel får vi inntrykk av at et par av hovedpersonene i denne romanen må ha levd spesielt begivenhetsrike liv.

Fengende

Dramatikk og spenning er det altså nok av i boka, og det er for så vidt fengende lesing. Språket er noe tilpasset middelalderstemningen, uten at det blir tungt å lese av den grunn.

Slik sett er dette en spennende bok å lese, men intensiteten er ikke så sterk som den kunne ha vært - til det er det for lite av antydningens kunst i «Måne over Eikaberg».