Begjær og kjærlighet

Kjærlighetsroman i den store stilen.

BOK: La oss begynne med begynnelsen: Ricardo, fra den peruanske bydelen Miraflores i Lima, reiser til Paris, hvor han ender opp som tolk, med egentlig bare ett mål: Å forbli i Paris, og dø av naturlige årsaker i verdensbyen.

Men det er mer: I Miraflores forelsket han seg i ei jente han trodde var en frekk chilener. Hun ville ikke ha ham. I Paris møter han henne igjen, og blir seriøst forelsket. Hun lar ham kurtisere seg, men er distansert og kjølig, og etter en stund stikker hun av, og blir sammen med en fransk embetsmann med mer penger enn Ricardo.

Nye eventyr

Etter ei tid stikker hun av fra mannen, tar pengene hans, og neste gang Ricardo møter kvinnen, som etter hvert får mange navn og utseender, er hun bigamistisk gift med en engelsk rikmann. Og slik fortsetter det. Mellom hver nye mann oppsøker hun «godgutten» Ricardo, hengir seg følelsesløst (virker det for ham og oss) før hun stikker av på nytt, til et nytt eventyr, som blir dystrere for hver gang.

Romanen har et stort potensial. Den gir tidsbilder av Europa, og på avstand Peru, fra sekstitallet opp til 90-tallet. Den er ikke minst en kjærlighetshistorie i den pasjonerte tradisjonen, om kjærlighet som ikke dør, tross forsøk på å få den til å gjøre akkurat det. Den har fabelens trekk.

Fortellingen er også en utforskning av begjæret, om fantasiens boblende og spørrende liv hos den som ikke får den han begjærer, frastøtelse, tiltrekning, smerte og kort, intens lykke.

Autensitet

Den forholder seg til autentisitet og rollespill, og gjennom å følge opp møtene, gir romanen en stadig mer utvidet erkjennelse om hva som kan skje med to mennesker som kjemper og tar imot over så lang tid. Det høres jo riktig bra ut. Det er dessverre ikke så bra. For Llosa har sørget for å dra på seg et skikkelig problem denne gangen, siden «Rampejenta» rett og slett ikke er godt nok skrevet.

Da tar jeg det forbehold at Kari og Kjell Risvik ikke har gått berserk, og skrevet en oversettelse som har forandret Llosas språk fullstendig.

Pratsomt

Det ville vært urettferdig å sammenlikne denne romanen med for eksempel det episke storverket «Dommedagskrigen», som for alvor gjorde Llosa internasjonalt kjent. En mer naturlig roman å sammenlikne med, særlig i den språklige tonen, er «Til stemorens pris». Begge bøkene er preget av en muntlig letthet, en tilsynelatende impulsiv stil, med rom for gledesutbrudd og eksklamasjoner.

Forskjellen er at om «Til stemorens pris» har en erotiserende fargerikhet, er den fremdeles skrevet med en viss tilbakeholdenhet og økonomi. I «Rampejenta» hviler det hele på jeg-fortelleren, og med en så «snakkende» hovedperson er det viktig at framstillingen er presis og stram.

Frir til leseren?

Det ville Losa tydeligvis ikke at den skulle bli. I stedet lar han Ricardo prate i vei, lesser på med adjektiver og klisjeer, og lar i tillegg mannen forklare nøye for oss hver minste ting han føler, som om leseren er ute av stand til å forstå det gjennom hans egne handlinger, eller det som skjer.

Også mengden av detaljbeskrivelser, særlig av kvinnen, hver gang hun dukker opp, blir trettende og teknisk. Etter hvert lyder Ricardo som en kommentator ved en catwalk, mer enn en som begjærer. Det er synd, fordi Llosa ved å legge seg på en mer litterær, og mindre populær, linje, kunne ha hevet denne romanen til mer enn bare lesbart. Det er så jeg mistenker ham for å ville vinne flest mulig lesere.