Begrunnelsen for teater?

Det er lettere å klage over håpløse politikere og tafatte byråkrater enn det er å formulere sin misjon og sitt budskap overfor de samme håpløse og tafatte.

Dette var situasjonen da det statlig oppnevnte scenekunstutvalget inviterte teaterfolk, representanter for frie grupper og sjefer for institusjonsteatrene til dialog tidligere i denne uka. Det nokså nyopprettede utvalget ville gå utradisjonelt til verks og inviterte til samtale på Blå. Stemningen var litt brydd - hva er nå dette? Plutselig var bransjen tvunget opp av sine solide «klage-over-økonomien»-skyttergraver for å begrunne kunstens nødvendighet.

  • Hovedspørsmålet var hva staten skal oppnå i samfunnet med å finansiere scenekunsten. Ingen av de tilstedeværende klarte å formulere en kunstnerisk og politisk begrunnelse for hvorfor overføringene til teater er viktig. Kanskje er svaret innlysende selvsagt. Morten Borgersen, påtroppende sjef på Den Nationale Scene, mente det. Han presiserte seinere at årelang mangel på stolthet og naturlig opptatthet av kultur blant politikerne gjør spørsmålet absurd. Alt blir likevel målt i kroner og statistikk. Ingen hører på snakk om kunst, men de lytter til ord som mål, effekt, resultat og vellykkethet.
  • Det er forståelig at det daglige jag etter budsjettbalanse fortrenger den kunstneriske formuleringsiver. Likevel er diskusjonen om hva staten vil og ikke minst hva teatrene selv vil, et vitalt anliggende. I tirsdagens utgave av den danske avisa Politiken uttaler Christian Have, rådgiver for en rekke danske teatre, at økonomien er et stort problem, men like alvorlig er mangelen på visjoner om teatrets rolle. Denne bristen på identitet mener han preger teatrene i hele Vest-Europa.
  • Direktør Erik Rudeng greide å formulere et svar. Den tidligere museumsvokteren sa det slik: - Samfunnets kollektive forstand tilsier at en oppegående og kraftfull scenekunst på eget språk er en nødvendighet. Teatrets offentlige funksjon som arena for nye tanker, temaer, refleksjon og uro er på sin side en demokratisk rettighet. I en liten nasjon som den norske finnes ingen annen realistisk finansiering av scenekunst enn store statlige bidrag.
  • Det var enda godt noen fikk sagt det. I disse ulvetider.