Debatt: Valget i Danmark

Begynnelsen på slutten?

Valget i 2019 ser ut som en seier for Socialdemokratiet. Men det er mer sannsynlig at det er begynnelsen på slutten for partiet, skriver forfatteren Carsten Jensen i denne kronikken.

FEIRET SEIEREN: Socialdemokratiets leder, Mette Frederiksen, omgitt av presse etter valgresultatet i Danmark natt til torsdag i forrige uke. Forfatter Carsten Jensen analyserer her valget og det danske sosialdemokratiske partiet. Foto: Philip Davali /AFP / NTB Scanpix
FEIRET SEIEREN: Socialdemokratiets leder, Mette Frederiksen, omgitt av presse etter valgresultatet i Danmark natt til torsdag i forrige uke. Forfatter Carsten Jensen analyserer her valget og det danske sosialdemokratiske partiet. Foto: Philip Davali /AFP / NTB ScanpixVis mer
Meninger

En historisk seier for venstrefløyen. Det kalte Socialdemokratiets leder, Mette Frederiksen, resultatet av det danske folketingsvalget 5. juni. Hun blir Danmarks yngste statsminister noensinne.

FORFATTER: Carsten Jensen.
FORFATTER: Carsten Jensen. Vis mer

Men seierserklæringen hennes er bare halve sannheten. Dansk Folkeparti, som i årtier har vært blant de mest solide og innflytelsesrike i den europeiske høyrepopulismen, har opplevd en spektakulær kollaps. Partiet har mistet 60 prosent av stemmene, og har måttet tåle en tilbakegang fra 37 til 16 medlemmer på Folketinget.

I flere tiår satte partiet dagsorden når det kom til dansk innvandrings- og flyktningpolitikk. Nå er populistpartiet redusert til en paria ingen som drømmer om innflytelse, vil røre.

I valgkveldens seierstale framhevet Mette Frederiksen stolt at Socialdemokratiet med sin høyrepopulistiske innvandringspolitikk har kapret titusener av stemmer fra Dansk Folkeparti. Hun nevner ikke at partiet hennes har mistet like mange stemmer til venstrefløypartiene som motsetter seg mishandlingen av flyktninger, og at Socialdemokratiets seier ikke er partiets egen fortjeneste, men utelukkende skyldes framgangen for partiene som tar avstand fra dets innvandringspolitikk.

Den venstrefløyen Mette Frederiksen påberoper seg, er delt i to leirer. Det er hennes eget sosialdemokrati, som for tredje valg på rad opplevde at velgeroppslutningen stagnerte, og det er en kritisk venstrefløy, som gikk dramatisk fram.

Den dramatiske framgangen til den kritiske venstrefløyen og det humanistiske sentrum i dansk politikk er også et mistillitsvotum til Mette Frederiksens farlige flørt med populismen.

Et fastslått dogme i dansk politisk barnelærdom har alltid vært at innvandringspolitikken er en sikker vinner for høyrefløyen, og en like sikker tapersak for venstrefløyen. En valgseier for venstrefløyen kunne derfor bare sikres gjennom å enten henge seg på populismen eller ved å tie om innvandringspolitikk. Ville man ha makt, var man nødt til å finne seg i det ekstreme Høyres rasisme og mishandlingen av mennesker med en annen tro.

Det motsatte skjedde i denne valgkampen, da lederen for det humanistiske, sentrumssøkende partiet Radikale Venstre, Morten Østergaard, valgte å ta en konfrontasjon med Dansk Folkeparti og partiets forkvaklede verdier. Det er verdier som verken borgerlige eller sosialdemokratiske sentrumspartier har våget å opponere mot. Østergaard doblet ikke bare partiets mandater, han endte også opp med å framstå som valgets moralske seierherre.

Forvirringen og oppløsningen i den borgerlige høyreblokken var total i de siste 24 timene av valgkampen. Etter først å ha framstilt sosialdemokratene som et uansvarlig, multikulturalistisk parti som ønsket å åpne landets grenser, rakte den sittende statsministeren Lars Løkke Rasmussen, overraskende hånda ut mot et regjeringssamarbeid.

Den egenrådige statsministerens plutselige stemningsskifte, som lammet selv hans nærmeste samarbeidspartnere, hadde som bakgrunn at samarbeidet mellom høyreregjeringen og den sosialdemokratiske opposisjonen de siste fire åra har fungert så optimalt at Socialdemokratiet har stemt for 80 prosent av alle regjeringens lovforslag. Det siste man har kunnet kalle Socialdemokratiet, er en energisk, ambisiøs og målrettet opposisjon, som brant for et alternativ til den nåværende tilstanden. De to fløyenes valgkampanjer var på mange måter et stakkåndet forsøk på å, i siste øyeblikk, skape en illusjon om en uenighet som ikke er der.

Allerede for et år siden avbrøt Socialdemokratiet samarbeidet med sin historiske partner gjennom mange regjeringer, det sentrumssøkende Radikale Venstre. Det var partiets humanistiske innvandringspolitikk som gjorde et samarbeid umulig. Av samme grunn kunne de heller ikke samarbeide med resten av venstrefløyen. I stedet inngikk de en uhellig allianse med det ytterste høyre, i håp om å gjenvinne tapte arbeiderstemmer.

Sosialdemokratene har stemt for de brutale innstrammingene av utlendingsloven. De har brutt sin tradisjonelle historiske allianse med middelklassen, som nå strømmer til De radikales humanistiske sentrumsparti eller den øvrige venstrefløyen. Det er partiene som har vært i en klok opposisjon mot den fremmedfiendtlige populismen, som har fått stemmeframgang. Sosialdemokratenes hemningsløse opportunisme har ikke engang gitt dem noen velgergevinst.

Bruddet er historisk. Partiet gjorde tidligere en historisk innsats for å forene arbeider- og middelklasse, høyutdannede og lavutdannede, håndens og åndens arbeidere, i en samlet bevegelse. Den tida er forbi. Socialdemokratiet står i dag sterkere hos eldre mennesker med lav utdannelse i små, stagnerte provinsbyer, men går tilbake blant høyt utdannede unge i de dynamiske storbyene.

Det siste tiåret har Socialdemokratiet overlevd på lån fra andre politiske ideologier, først fra neoliberalismen, da de i sin regjeringsperiode fra 2011–15 lanserte tilpasningen til globaliseringen under navnet «nødvendighetens politikk» og hyllet den urimelige konkurransestaten. Siden har de forsøkt seg med lån fra populismen, ikke bare i innvandringspolitikken, men også i kultur- og verdipolitikken.

I dag er det tabu å nevne frontfigurene for nødvendighetens politikk, tidligere statsminister Helle Thorning Schmidt og finansminister Bjarne Corydon. De er begge skrevet ut av partiets historie. Om de i det hele tatt nevnes, er det som eksempler på feiltakelser og fiaskoer. Man kan lett forestille seg at forrige ukes vinner, Mette Frederiksen, om et tiår vil lide den samme skjebnen. «Hvem var hun?», vil partimedlemmer og partihistorikere kanskje en dag spørre, og spørsmålet vil være ledsaget av en misbilligende grimase.

Valget i 2019 ser ut som en seier for Socialdemokratiet. Men det er mer sannsynlig at det er begynnelsen på slutten for et parti som, hvis det ikke bryter med en rådvill politisk sikksakk-kurs, risikerer å havne i en ødeleggende identitetskrise.

Danskene har ikke det samme forholdet til demokratiet som vi har til folkekirken. Vi nøyer oss ikke med å dra dit i høytidene. Vi bruker demokratiet daglig. Vi er ikke søndagsdemokrater, men hverdagsdemokrater. Og det er hverdagsdemokratene rundt om i landet som nå er i ferd med å våkne. Vi vil gjerne være mot andre slik vi vil andre skal være mot oss. Og de siste par åra med en stadig mer rå og konfronterende innvandringspolitikk, har også vært fylt med eksempler på det motsatte.

Det skjer en bevegelse rundt om i landet mot større likhet, mer hjelpsomhet, større anstendighet. Kanskje er vi på vei inn i de framstrakte hendenes tid. Det er ikke bare innvandrere som anstrenger seg for å integrere seg. Mange dansker jobber også hardt for å integrere seg i et bedre, mer gjensidig samfunn enn det høyrepopulistene står for.

Dette valget bekrefter at noe nytt er i ferd med å skje i Danmark, som i to tiår har vært låst fast i populismens fronter. Vi lengter etter fellesskap, men ikke på en innskrenket nasjonalismes premisser.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.