KLAR: Frankrikes president. Emmanuel Macron venter nesten 100 stats- og regjeringssjefer på besøk søndag. Foto: AP / NTB Scanpix
KLAR: Frankrikes president. Emmanuel Macron venter nesten 100 stats- og regjeringssjefer på besøk søndag. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

For 100 år siden

Begynnelsen på vår tidsregning

Når vi søndag feirer 100-års dagen for avslutningen av 1. verdenskrig, så markerer vi også begynnelsen på Europa slik vi kjenner det.

Kommentar

For det var nasjonalstatenes Europa som vokste opp av krigens aske. 100 år etterpå har nasjonalstatene igjen vind i seilene, og økende nasjonalisme framtrer mer og mer som en trussel mot det EU vi har kjent etter 2. verdenskrig, og særlig de siste ti-årene. I Warszawa har byens myndigheter avblåst en marsj planlagt av ytterliggående nasjonalister søndag, samtidig som den nasjonalistiske presidenten fredag sa han støttet marsjen. For alt er ikke glemt, selv ikke etter 100 år.

Fra Finland i nord til Balkan i sør ble en rekke nye nasjonalstater født i krigens aske. «Den store krigen» førte til imperienes død. Både det russiske, det østerriksk-ungarske og det osmanske imperiet knakk nakken på krigseventyret. Et belte av nye nasjonalstater så dagens lys. I nord, var det Finland og de baltiske statene som fikk sin frihet. Polen gjenoppsto som land etter å ha vært strøket fra kartet i mer enn hundre år. Igjen lå ikke lander der det hadde ligget siden siste grensedraging. Men det med tøyelige grenser var et problem polakkene var vel kjent med. Og med Warszawa var hovedstad, og Wisla som rant fra Karpatene i sør, gjennom Warszawa, og til Østersjøen i nord, var landet tross alt gjenkjennelig. Tsjekkoslovakia åpenbarte seg som en industriell motor i et ødelagt Europa, og på Balkan samlet man sør-slaviske folk i Jugoslavia, som ikke er mer eksotisk enn at det betyr nettopp Sør-Slavia.

Den europeiske mosaikken var lagt, med unntak av de seks eller sju statene som vokste ut av Jugoslavia på 1990-tallet, Tsjekkia og Slovakia som broderlig delte Tsjekkoslovakia mellom seg, og Russland, Ukraina og Hviterussland, som fikk sin selvstendighet helt på begynnelsen av 1990-tallet. Spørsmålet etter 100 år er hvordan europeerne tar vare på den mosaikken som steg ut av asken etter «den store katastrofen», der 10 millioner soldater og rundt seks millioner sivile var drept?

I freden for 100 år siden lå som kjent kimen til en ny og enda verre krig. Og det er det som gjør at søndagens feiring av freden til også er en advarsel om framtida. Når stats- og regjeringssjefer fra nesten 100 land samles i Paris søndag vil den franske presidenten Emmanuel Macron bruke anledningen til å advare mot det han kaller den «spedalske» nasjonalismen.

Freds-jubileet kommer på et følsomt tidspunkt for Europa. EU slåss med seg selv om hvorvidt det er mer samarbeid som er framtida, eller om man bør velge en tilbakevending til «nasjonenes Europa», slik nasjonalister i alle europeiske land, og regjeringer i land som Polen, Ungarn, og etterhvert også Østerrike og Italia, vil ha.

Fra USA kommer Donald Trump på besøk. Og kanskje har han slåsshansker på, opphisset over resultatet i mellomvalget tidligere i uka, der han har gått til ytterligheter for å framstille nederlaget som seier. Og fra Russland kommer Vladimir Putin på besøk. Ingen av dem vil ha en sterk europeisk union, de vil begge forholde seg til hvert enkelt land hver for seg.

Kreftene mot EU slik vi har kjent det de siste ti-åra, kommer altså både innenfra og utenfra 100 år etter at den europeiske mosaikken i prinsippet var på plass. Men med nye spenninger på kontinentet, blant annet etter flyktningkrisa for tre år siden, står Europa ved enda en korsvei. For skal den europeiske mosaikken smelte mer sammen, eller smuldre mer opp. Det er fortsatt spørsmålet 100 år etter begynnelsen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.