TEKNOTRADISJON: Denne robotsamuraien legemliggjør nærheten mellom japanske tradisjoner og teknoposisjon - på godt og vondt. Foto: Yoshikazu Tsuno/AFP/Scanpix
TEKNOTRADISJON: Denne robotsamuraien legemliggjør nærheten mellom japanske tradisjoner og teknoposisjon - på godt og vondt. Foto: Yoshikazu Tsuno/AFP/ScanpixVis mer

Begynner Japan å havne bakpå i teknokappløpet?

Gamle tanker møter nye teknobehov.

|||Sjansene er store for at du ikke eier bare én eller to duppedingser fra Japan, men en hel bråte.

I flere tiår har Japan blitt betraktet som verdens teknometropol, ikke uten grunn: Enten vi snakker om tv-er, musikkspillere, kameraer, klokker, biler, roboter eller spillmaskiner, har Japan ligget bedre an i løypa enn røkla.

Hvordan ble det egentlig slik — og er Toyota-saken et mulig tegn på at gullalderen kan være over?

Det er ganske langt fra det bestialske bildet som ofte males av kamikaze-japanerne i krigsdramaer — som i den premieklare Tom Hanks-serien «The Pacific» — til de superhøflige og gjerne reserverte menneskene mange forbinder med dagens Japan.

Etter at atombombene falt, førte en total underkastelse fra det japanske folk til at forholdet til de amerikanske okkupantene rekordraskt ble levelig. Japan fikk ikke lenger ha væpnede styrker, og etablerte teknobedrifter som Toshiba, Hitachi, Mitsubishi, Panasonic, NEC, Canon og Sharp måtte gjøre noe annet enn å utvikle militærteknologi.

Som et av få land i verden kunne landets ressurser gå til noe annet enn militærbudsjetter — noe som la til rette for en ekstrem boom i utviklingen av forbrukerteknologi.

I de første tiårene etter krigen var produktene som kom fra Japan gjerne billige imitasjoner av vestlige produkter, men så skjedde det noe: De japanske produktene ble brått bedre enn produktene de før hadde kopiert.

Japanernes tradisjon for kvalitet og hardt arbeid, kombinert med et driv for å «ta igjen» vestlige teknostandarder, gjorde at Japan på rekordtid ble verdens teknomidtpunkt. Fra å kopiere tyske kameraer og sveitsiske klokker, ledet de i løpet av få år an utviklingen med helautomatiske kameraer og kvartsklokker.

Og siden renslighet er en dyd i Japan, ble landet en ener i produksjonen av transistorer — det fantes knapt et ødeleggende støvfnugg å oppdrive på fabrikkene.

Alle som har tatt turen til landet vet hvor langt foran oss japanske forbrukere lenge har ligget i teknobruk.

For dem er det helt vanlig å se tv på mobiltelefonene, at toalettene snakker til dem, at kjæledyrene deres spiller MP3-musikk, og at toget går ikke bare i rute — det kjører i over 200 km/t.

Der japanerne er ekstremt flinke på å utvikle hardware, kan det virke som om de ikke har fulgt like godt med i timen når det kommer til software.

De siste års største teknorevolusjoner har funnet sted på nettet, og verken Google, Facebook eller Spotify har sitt utspring i Japan. Er det noe Apple har skjønt, er det å bygge duppedingser rundt brukervennligheten forbrukerne etter hvert har lært seg å elske og kreve.

Overraskende nok gjelder dette også japanske forbrukere, som tradisjonelt sett ikke har brydd seg nevneverdig om produkter fra vesten.

På spillfronten har Nintendo lenge stått for innovasjon på spillmaskiner, men flere kritiske røster mener at de japanske dataspillene er blitt slappere med tiden.

Japan hadde neppe fått være så alene på teknotoppen hadde det ikke vært for at de alltid har orket å jobbe hardere enn oss slabbedasker i vesten.

Til gjengjeld har vestlige teknobedrifter en mye flatere organisasjonsstruktur, der beslutninger og ideer ikke bruker lang tid opp til toppnivå.

I mange japanske bedrifter er denne veien mye lengre, noe som gjør det vanskelig å hive seg rundt i et marked som forandrer seg radikalt for hvert år som går.

Mens vi ser hvor veien går, kan det være greit å følge med på land som Korea og Kina. De vet hva de holder på med, de også.