Behagelig ytringsfrihet

PÅ NETTAVISENES

kultursider sto det her om dagen, som på alle andre dager, en lang rekke mer eller mindre interessante overskrifter: personkonflikter i Festspillene, en Idol-stjerne blir født. Helt nederst på et av nettstedene, som siste pust før den forsvant i arkivene, sto en litt mindre uskyldig: Israels ambassadør fikk fjernet kunstverk.

Denne overskriften ville fått de fleste kulturmennesker til å stoppe opp. Hva har ambassadøren til et fremmed land med å styre norsk utstillingspraksis? Er Israels ambassadør i Norge like ustabil som sin kollega i Sverige, som vi med lettelse så hjemsendt etter raseriutbruddet på Historiska Museet? Men her var saken en annen. Kunstneren Chris Reddy hadde malt ISRAEL og USA med hakekors der det skulle vært S. Gallerieier Andreas Engelstad hos Galleri A Minor bekreftet at bildet var litt «på kanten.» En nordmann som overlevde Auschwitz følte seg krenket. Klart at bildet måtte vekk.

FOR IKKE MANGE

uker siden leste vi en lignende historie rundt et annet kunstverk, Kate Pendrys installasjon og performance «Tales From a Wicked Child.» I en forestilling som er ment å granske vår hang til forhåndsdømming og vår skadefryd over å dele verden i gode og onde individer, ble en fotovegg satt opp med bilder av drapsmenn og ofre - alle som uskyldige barn, alle før en eventuell ugjerning hadde funnet sted. Fotoveggen var som kjent ment å inneholde ikke bare verdensberømte skikkelser som Adolf Hitler eller James Bulgers unge drapsmenn, men også et bilde av avdøde Stine Sofie Sørstrønen og en av hennes drapsmenn, Jan Helge Andersen.

Klart Stine Sofies mor, Ada Sofie Austegard, ble krenket. Klart at Kate Pendry og ledelsen i BIT Teatergarasje ble satt under press om å fjerne bildene. Klart at gallerieier Engelstad måtte gripe inn og fjerne Chris Reddys maleri. Eller som talskvinne Tamar Rahamimoff-Honig ved den israelske ambassaden i Oslo sa det i en uttalelse til NTB: «Vi verdsetter naturligvis ytringsfriheten og kunstnerisk frihet, men vi mener at denne friheten må ta hensyn til folks følelser.» Men det må den ikke.

JEG ØNSKER IKKE

å kritisere den israelske ambassaden eller av Ada Sofie Austegard. De har rett til sine meninger, og rett til å uttrykke dem. Jeg ønsker heller å rette kritikk mot den kunstneriske ledelsen i to institusjoner som har oppvist feighet på vegne av de kunstverkene de har bestemt seg for å vise. En gallerist bør kunne stå inne for et bilde man etter faglig vurdering har besluttet å vise, og det samme må kunne ventes av en teaterledelse. At noen opplever verket som smertefullt eller problematisk er ikke i seg selv grunn nok til å fjerne det, eller redigere det.

For tiden debatterer man hvordan norske kulturinstitusjoner bør være bygget opp. At den høye graden av kunstnerstyring kanskje har ført til en feighet i forhold til å kritisere hverandre. At kulturstyringen dreier seg mer om å fordele, og beholde, penger enn å skape det som er bra og det som er nødvendig. Ja, til og med skape det som gjør vondt.

Skal norske kunstnere ha mot til å ta opp ømtålige emner, må de vite at de ikke blir stående alene når konflikten kommer for dagen, men at deres utstillere (galleri, scene, forlegger) støtter dem fullt ut. Den vonde samtalen må ikke ties i hjel, men føres i det åpne.

Her har faktisk kultur-Norge noe å lære av Stine Sofie Austegard og den israelske ambassaden. De tar et offentlig standpunkt og samler støttespillere bak seg. Det hadde vært en fryd å se Galleri A Minor og BIT Teatergarasje reise seg, i samarbeid med kunstner og kunstnerorganisasjoner, og gjøre det samme.