ATFERDSVANSKER: Barn som har stabil og alvorlig atferdsproblematikk over lang tid er i risiko for å utvikle svært store psykososiale vansker som vedvarer gjennom barndommen, tenåra og inn i voksen alder i form av rus, kriminalitet, arbeidsledighet med mer, skriver kronikkforfatterne. Arkivfoto: Dagbladet
ATFERDSVANSKER: Barn som har stabil og alvorlig atferdsproblematikk over lang tid er i risiko for å utvikle svært store psykososiale vansker som vedvarer gjennom barndommen, tenåra og inn i voksen alder i form av rus, kriminalitet, arbeidsledighet med mer, skriver kronikkforfatterne. Arkivfoto: DagbladetVis mer

Behandling som virker

«Barnepsykiatrien har ofte vært kritisert for å være ineffektiv.»

Mange små barn har atferdsvansker i løpet av førskolealder, det er helt normalt. Men hos noen barn er aggresjonen, trassen og den negative atferden langt alvorligere enn hos barn flest, og vanskene går ikke over av seg selv. if (EAS_found_camp_648) { document.write('

annonse

'); }

annonse

annonse

Barn som har stabil og alvorlig atferdsproblematikk over lang tid er i risiko for å utvikle svært store psykososiale vansker som vedvarer gjennom barndommen, tenåra og inn i voksen alder i form av rus, kriminalitet, arbeidsledighet med mer.

Man antar at ca. ti prosent av små barn med tidlige alvorlige atferdsvansker vil ha en slik utvikling. Hvis man studerer fenomenet den andre veien, altså undersøker voksne som for eksempel er i fengsel, finner man at opptil 90 prosent av disse hadde alvorlige atferdsvansker som små. De fikk imidlertid ikke effektiv behandling da de var barn eller unge, derfor ble ikke deres antisosiale utvikling stoppet.

Både samfunnet og de enkeltpersonene det gjelder, er i meget stor grad tjent med at barnepsykiatrien rår over effektive behandlingsmetoder som kan bidra til å forhindre alvorlig antisosial utvikling når barn og unge har alvorlige atferdsvansker.

Barnepsykiatrien har ofte vært kritisert for å være ineffektiv, ha mangelfull kompetanse og for ikke å gi barn og unge behandling som virker. De siste ti åra har myndighetene finansiert den såkalte opptrappingsplanen for psykiatrien. Denne satsingen har hatt som mål å heve kompetansen i det barnepsykiatriske fagfeltet og få opprettet flere stillinger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I kjølvannet av opptrappingsplanen har det også vært rettet fokus mot å ta i bruk evidensbaserte metoder, det vil si metoder som har dokumentert positiv effekt gjennom forskning. Ikke alle innen fagmiljøet har vært positive til dette fokuset på evidensbaserte metoder. Disse metodene er gjerne manualbasert og systematisk korttidsbehandling, en måte å jobbe på som bryter med mange tidligere faglige tradisjoner i barnepsykiatrien.

Ved RBUP (Regionsenter for barn og unges psykiske helse) Nord og RBUP Midt Norge har vi nylig undersøkt effekten av behandlingsprogrammet «De utrolige åra», med svært oppløftende resultat.

Foreldrene til 127 barn i alderen fire til åtte år deltok i vår studie i gruppebehandling ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) to timer en gang i uka i 12 uker. Foreldrene lærte hvordan de kunne få sitt samspill med barnet til å fungere bedre. De trente på å fremme barnets positive atferd og på å håndtere barnets negative atferd på hensiktsmessige måter.

Når små barn har atferdsvansker har barn og foreldre lett for å komme inn i et samspillsmønster der det blir mye fokus på det barnet gjør som er galt. Men overfor disse barna hjelper det ikke med sinne, kjeft og trusler. Barnets trass og sinne vil da øke over tid, det samme gjør foreldrenes opplevelse av håpløshet og av å mangle redskaper som reduserer barnets negative atferd. I foreldregruppene i «De utrolige åra» lærer foreldre å bruke enkle, men effektive oppdragelsesprinsipper. Når foreldrene endrer sin atferd overfor barnet, vil barnet som oftest også endre sin. Det legges for eksempel stor vekt på å få foreldre og barn til å leke sammen og på at barnet får ros og anerkjennelse når det viser positiv atferd.

De fleste foreldre uttrykte stor tilfredshet med å delta i dette behandlingstilbudet. De opplevde at de fikk konkret hjelp som kunne tas i bruk med en gang sammen med barnet.

I «De utrolige ÅRA» benytter gruppelederne en manual i behandlingsarbeidet der det er beskrevet hvilke elementer det skal jobbes med i hvert gruppemøte og hvordan, for eksempel bruk av rollespill, drøfte videoopptak, refleksjon i gruppen, bruk av «hjemmelekse» og så videre.

Selv om det er laget en behandlingsmanual med elementer som er hentet fra forskningen om hvordan alvorlig problematferd oppstår og vedlikeholdes, er det også en sentral oppgave for gruppelederne å tilpasse sitt opplegg til gruppen og enkeltforeldre.

Bruk av behandlingsmanual foregår slett ikke på en mekanisk måte, slik mange kritikere av de nyere evidensbaserte metodene er redd for. Tvert imot, en dyktig gruppeleder må ha stor evne til å tilpasse behandlingsopplegget til de som deltar. Manualen sikrer fokus og systematikk i arbeidet, der målet er å redusere barnets atferdsvansker.

I vår studie kvalifiserte alle barna til en atferdsdiagnose før behandlingen startet. Umiddelbart etterpå og etter ett år hadde ca. to tredjedeler av barna ikke lenger alvorlig atferdsvansker.

I tillegg hadde andre vansker som angst/tristhet og uro også blitt vesentlig redusert. Vi fant en klar sammenheng mellom endring av foreldrenes oppdragelsesstrategier og reduksjon av barnas atferdsvansker.

De foreldrene som ikke hadde greid å endre sine negative og uhensiktsmessige oppdragelsesstrategier hadde oftere barn som fortsatt hadde alvorlige atferdsvansker også etter behandling.

Vi har nettopp med stor spenning gjennomført en fem til seks-årsoppfølging av de barna som mottok behandling i vår studie. Barna har nå blitt fra ni til femten år gamle. Vi fant at det fortsatt er slik at to tredjedeler av barna ikke kvalifiserer til en atferdsdiagnose etter mange år, noe som må sies å være et meget positivt funn!

Vi kan slå fast at norsk barnepsykiatri i dag rår over systematiske metoder som er effektive i behandling av svært mange barn med alvorlig atferdsproblematikk. Det blir viktig å sikre videre spredning av disse metodene i Norge. Samtidig er det også viktig at framtidig forskning forsøker å finne ut hva det er som skal til for at også den tredjedelen som «ikke blir frisk» skal få økt behandlingseffekt.