UVERDIG:  I Brennpunkt-dokumentaren «Fortell og forsvinn» forteller fire kvinner hvordan de havnet som sexslaver i Norge, nå vil lagmansretten sende en av dem, Yasmin, ut av landet. Uverdig! Skriver SVs Snorre Valen. Foto: Renate Rognan/Kjersti Lofthaug/NRK
UVERDIG: I Brennpunkt-dokumentaren «Fortell og forsvinn» forteller fire kvinner hvordan de havnet som sexslaver i Norge, nå vil lagmansretten sende en av dem, Yasmin, ut av landet. Uverdig! Skriver SVs Snorre Valen. Foto: Renate Rognan/Kjersti Lofthaug/NRKVis mer

Behandlingen vår av sårbare mennesker i asylsystemet er ikke Norge verdig

La oss bli enige om én ting: Uansett hva vi mener om antall flyktninger Norge skal hjelpe så behandler vi folk med et minimum av empati og anstendighet.

Meninger

Tidligere i sommer har vi kunnet lese om Mubarak, som overlevde massakren på Utøya 22. juli 2011. Han skal kastes ut av Norge, på grunn av noe faren hans har gjort.

Én ting er at Mubarak har kone og barn her i Norge, og at han etter alle praktiske formål er norsk. En annen ting er hvordan arvesynden, ellers forkastet som politisk ledetråd, får legge de sterkeste føringene på norsk asylpolitikk. Det er noe fullkomment absurd, nærmest Kafka-aktig, å kaste mannen ut av landet etter å ha blitt utsatt for norgeshistoriens verste terrorangrep - vekk fra sin kone og sine norske barn.

Jeg trodde ikke det var mulig å lese noe som kunne overgå historien til Mubarak. Men norsk asylpolitikk vet råd.

Yasmins historie ble gjort kjent gjennom Brennpunkt-dokumentaren «fortell og forsvinn» på NRK, en historie om en liten jente som ble hentet ut av en flyktningleir og solgt inn i sexindustrien som en slave. I Norge har hun vært i 15 år. Jeg kommer aldri til å kunne se for meg hvilke overgrep hun har blitt utsatt for i 15 år, halve livet mitt. Hva det gjør med resten av livet hennes.

Men det vil kanskje heller ikke noen andre i Norge finne ut av, for Yasmin skal kastes ut av Norge. UNE og lagmannsretten har slått fast at hun «ikke er særskilt sårbar». Nå er saken anket til Høyesterett.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Yasmin er ikke alene om denne skjebnen. 21 millioner mennesker i verden er ifølge ILO slaver, flertallet av dem er kvinner. Trafficking er en milliardindustri som håner menneskerettighetene og ødelegger millioner av menneskers liv. Når du tvinges til å leve som prostituert, er du offer for et system som knekker utallige mennesker for å tjene penger. Å avvise Yasmin som «ikke spesielt sårbar», og kaste henne ut av landet etter at hun endelig har kommet seg ut av denne vanvittige tilværelsen, er å ikke ta disse utallige skjebnene på alvor. Å kaste Yasmin ut av landet er et signal til traffickingindustrien om at kvinnene de ødelegger faktisk ikke er verdt beskyttelse og hjelp.

Når Yasmin ble utsatt for systematiske overgrep i Norge oppfylte Norge ikke sitt ansvar for å holde Yasmin trygg. Nå svikter vi henne igjen.

Det er en grunn til at asylinstituttet finnes. Den grunnen er faktisk ikke å begrense tilstrømmingen til Norge av folk som trenger beskyttelse. På et eller annet tidspunkt sluttet asylpolitikk å handle om hvor mange mennesker vi kan hjelpe og gi beskyttelse til, og ble til en konkurranse om hvem som kan opptre mest mulig «strengt», eller «konsekvent».

Arbeiderpartiet har i over et tiår latt Frp diktere premissene for hvordan vi snakker om asyl. Eufemismenes høydepunkt ble nådd da Arbeiderpartiet la kreftene inn for å få ordet «human» ut av den rødgrønne regjeringserklæringen, for å erstatte det med «konsekvent» og «rettssikker». Påstandene om «lykkejegere» og «grunnløse asylsøkere» får altfor ofte stå uimotsagt, og sosiale medier preges av et høylytt mindretall som ser enhver asylsøker som ledd i en slags invasjon av velferdsstaten. Resultatet er et asylbyråkrati som på «konsekvent» vis utviser mennesker som helt åpenbart trenger beskyttelse, heiet fram av en justisminister som feirer hver utsending som en personlig politisk seier.

I Norge er det visst ikke av særlig betydning om du blir beskutt av en terrorist som vil drepe deg, og som mener at sånne som deg «ikke hører hjemme her». I Norge finnes det visst ikke skjønnsvurderinger som tar hensyn til at kroppen din i 15 år har vært utsatt for kontinuerlige overgrep, det er visst ikke en sårbar situasjon. Du skal ut.

All debatt om antall asylsøkere og flyktninger til side: La oss bli enige om en ting. At i Norge burde vi utvise et minimum av anstendighet og empati i hvordan vi møter mennesker som er utsatt for overgrep, vold og urettferdighet.

Om du rammes av uforståelige grusomheter, som terrorangrepet 22. juli, eller av et liv i slaveri - ja da skal vi ikke gjemme oss bak paragrafer og hevde at vedkommende «ikke er sårbar». Vi skal ikke hedre arkaiske prinsipper om arvesynd, så vi kan bryte opp en norsk familie.

Behandlingen vår av sårbare mennesker i asylsystemet er ikke Norge verdig. La oss gjøre noe med den, så kan vi fortsette diskusjonen om hvor mange vi kan hjelpe etterpå.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook