LØP FOR LIVET: «The Thing» er et romvesen som trenger inn i kroppene til intetanende forskere, nå som i John Carpenters klassiker fra 1982.
LØP FOR LIVET: «The Thing» er et romvesen som trenger inn i kroppene til intetanende forskere, nå som i John Carpenters klassiker fra 1982.Vis mer

Behersket blodbad

«The Thing» er sober og skikkelig. Men er den skummel nok?

FILM: «The Thing», oppdateringen av og forfilmen til John Carpenters klassiker fra 1982, er en sympatisk skrekkfilm. Rekker dét?

Det er mye å like i nye «The Thing», regissert av Matthjijs van Heijningen jr. For det første er den basert på en god idé, i den grad at det er underlig at dette ikke er blitt gjort tidligere. I Carpenters «The Thing» kommer ondskapen fra en øde norsk forskningsleir i Antarktis der alle har lidd en sølete død.

Premissene ligger klare for den som vil utforske hva som skjedde med forskerne, og forhistorien er tilstrekkelig innhyllet i mystikk fra originalfilmen til at et nytt team vil føle de har ganske frie tøyler til å dikte og fabulere.

Deres nye film er åpenbart basert på en kjærlig nærlesning av Carpenter-filmen, blant annet viser en scene hvordan øksen Kurt Russell finner hugget fast i en dør, kom seg dit, og sluttbildet er nesten poetisk i måten det bereder grunnen for handlingen fra 1982.

Sober skrekk
I det hele tatt er «The Thing» anno 2011 sobert og skikkelig laget. Mary Elizabeth Winstead («Scott Pilgrim vs The World») er en fin actionheltinne med en rolig integritet. Hun vinner frem ved å være observant og grundig, og blir slik sett en annen type drivkraft i filmen enn hva Kurt Russells langraggede improvisator var i originalfilmen.

Overbefolket
De norske skuespillerne lider litt av å ha landet i et overbefolket persongalleri. Flere vies liten tid, flere av rollene er som maginalisert monstermat, og amerikanske kritikere har hatt problemer med å skille dem fra hverandre. Forholdene mellom dem kan være vanskelig å få tak på.

Et vennskap mellom Trond Espen Seim og Stig Henrik Hoff blir plutselig et sted til et sentralt poeng, uten at det er etablert på forhånd. Men nasjonens utsendte holder fortet tappert og gjør det de skal. Trond Espen Seim, som forøvrig får det som må være det mest utrivelige endeliktet noen norsk skuespiller har fått på film, er et statelig nærvær.

Åpningsscenen der Stig Henrik Hoff, Jørgen Langhelle og Jan Gunnar Røise sitter i en snøbil og forteller grisevitser, er lett og jordnær og likandes. Redsel og sinne spilles ut på en nedpå og nøktern måte. Dette virker som et smart valg. En mer oppskrudd reaksjon på det mangetentaklede romvesenet, som tar over og assimilerer kroppene til sine ofre og så spruter ut av dem på et dertil egnet tidspunkt, ville tatt det hele over i campsfæren.

Fin paranoia
I dette ligger da også et problem. Van Heijningens moderne effektarsenal er ekstremt mye bedre enn Carpenters, som, synd å melde, er ufrivillig komisk i dag. Det gjør også at Van Heijningen kan brette ut romvesenet sitt oftere og i større detalj, og dvele ved den uappetittelige sammensmeltningen mellom vesenet og dets ofre.

Carpenter, som ikke hadde samme muligheter, måtte basere seg på sjeldnere konfrontasjoner og mer fryktsom sniking gjennom korridorer. Det var litt mer sitrende, litt mer skummelt. Men også den nye regissøren fanger paranoiaen og de svake, improviserte alliansene som oppstår blant en gruppe mennesker som vet at hvem som helst av dem kan være et utyske i forkledning - men ikke hvem.

Og uansett er det verd billetten bare å høre «Sami Ædnan» sunget av full hals i en amerikansk mainstreamproduksjon, akkompagnert av ukulele.