Ari Behn har gjort mediene til en terapeutisk arena, og gått fra studio til studio uten å ha møtte kvalifisert motstand fra journalistene. Det var derfor SVT måtte beklage Ari-innslaget i Frederik Skavlans første talk show på svensk fjernsyn. Terapien nådde sitt klimaks med Behns diktlesing hos Anne Grosvold, som tilsynelatende ble så bergtatt av dikteren at hun erklærte at det nå ikke var noe mer å tilføye! Jeg våger meg likevel til å mene at denne absurde debatten burde vært tatt ned på jorden lenge før den tok av. Den burde vært håndtert med atskillig mer journalistisk tyngde enn det vi har vært vitne til. Hvorfor skulle mediene bli en arena for Behns begjærlige ønske om å henrette Grimstad, uten at man var i nærheten av en prinsipiell diskusjon om innholdet i Grimstads utsagn?

Påstanden om at Carl-Erik Grimstad ble sparket fra Slottet og at han ikke ville fått fornyet arbeidskontrakten, har vi fortsatt bare Ari Behns ord for. Da Grimstads tidligere sjef i NRK, Tor Fuglevik, opplyste at Slottet ville beholde Grimstad utover kontraktstiden, svarte Behn, fortsatt med henvisning til anonyme kilder, at Slottet valgte denne løsningen for å unngå at Grimstad skulle bli så bitter at han ville slå tilbake mot Slottet og kongehuset. For Grimstad blir det naturligvis umulig å delta i en debatt med Behn på slike premisser. Alle som har prøvd, vet at man nesten er sjakk matt i utgangspunktet når motparten uanfektet henviser til ansiktsløse og navnløse kilder hver gang man stilles overfor nye spørsmål.