Behn i alle kanaler

Ari Behn har gjort mediene til en terapeutisk arena, og gått fra studio til studio uten å ha møtte kvalifisert motstand fra journalistene. Det var derfor SVT måtte beklage Ari-innslaget i Frederik Skavlans første talk show på svensk fjernsyn. Terapien nådde sitt klimaks med Behns diktlesing hos Anne Grosvold, som tilsynelatende ble så bergtatt av dikteren at hun erklærte at det nå ikke var noe mer å tilføye! Jeg våger meg likevel til å mene at denne absurde debatten burde vært tatt ned på jorden lenge før den tok av. Den burde vært håndtert med atskillig mer journalistisk tyngde enn det vi har vært vitne til. Hvorfor skulle mediene bli en arena for Behns begjærlige ønske om å henrette Grimstad, uten at man var i nærheten av en prinsipiell diskusjon om innholdet i Grimstads utsagn?

Påstanden om at Carl-Erik Grimstad ble sparket fra Slottet og at han ikke ville fått fornyet arbeidskontrakten, har vi fortsatt bare Ari Behns ord for. Da Grimstads tidligere sjef i NRK, Tor Fuglevik, opplyste at Slottet ville beholde Grimstad utover kontraktstiden, svarte Behn, fortsatt med henvisning til anonyme kilder, at Slottet valgte denne løsningen for å unngå at Grimstad skulle bli så bitter at han ville slå tilbake mot Slottet og kongehuset. For Grimstad blir det naturligvis umulig å delta i en debatt med Behn på slike premisser. Alle som har prøvd, vet at man nesten er sjakk matt i utgangspunktet når motparten uanfektet henviser til ansiktsløse og navnløse kilder hver gang man stilles overfor nye spørsmål.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bruk av anonyme kilder er ett av de største metodiske problemene i journalistikken, ikke minst fordi det reiser et betydelig troverdighetsproblem. Derfor har pressen innskjerpet ordlyden i Vær varsomplakaten, der det nå heter at kildene som hovedregel skal identifiseres (punkt 3.1). Anonyme kilder skal bare brukes hvis viktig samfunnsinformasjon ikke kan fortelles på annen måte. I Ari-saken er de anonyme kildene ikke engang journalistenes førstehånds kilder, etter som det er Ari Behn som formidler kildenes beskyldninger til journalistene og publikum, Journalistene og redaktørene har selv ingen mulighet til å vurdere troverdigheten til den originære ytrer, eller hvordan de anonyme slottskildene har formulert beskyldningene mot Grimstad. Vi vet heller ikke om det er ansatte ved Slottet som har betrodd seg til Behn, eller om han har snappet opp opplysningene i familiekretsen. Etter at den tidligere hoffsjefen har avvist at Grimstad fikk sparken, risikerer Behn også at noen vil stille spørsmålet om det overhodet finnes troverdige kilder bak beskyldningene.

Beskyldningene mot Grimstad, ble heller ikke verifisert av Verdens Gang før de ble publisert. Ett av de strengeste kravene i Vær varsomplakaten er at pressen skal kontrollere at opplysninger som publiseres, er korrekte (punkt 3.2). Når dette ikke er mulig, vil man i de fleste tilfeller legge saken tilside, særlig når påstandene rammer (privat) personers omdømme. Unntaket kan inntreffe når den som fremsetter beskyldningene, har særlig stor troverdighet eller offentlig interesse. Jeg forstår at det både er en god sak og en sak av offentlig interesse når Kongens svigersønn stiger ut av Lommedalen og avlegger oss et besøk. Men det er like fullt metodisk komplisert når redaksjonene selv er avskåret fra å utøve det strenge kravet til kildekritikk som Vær varsomplakaten stiller opp, og som er en bærebjelke i all journalistikk. Da kreves det betydelig grad av forsiktighet og balanse. Verdens Gang sørget for balanse ved å presentere Grimstads samtidige imøtegåelse på en hel side (VG er normalt et forbilde i norsk presse på dette området) samt intervjuer fra andre relevante kilder.

Det er journalistene og redaktørene, ikke Ari Behn, som har de presseetiske forpliktelsene, men det er forstemmende at for eksempel TV-anmeldere i både Sverige og Norge hyllet Skavlan i kor, mens ingen så langt jeg har sett, anmeldte noen stor skepsis til at Behn fikk boltre seg fritt både hos Skavlan og Grosvold (håper ikke jeg gjør noen anmeldere noe urett). Det er et problem når sjarm og form skjuler mangelen på kvalifiserte spørsmål fra programlederne. Talkshowene kan fort bli et offer for sin egen stil.

Behn opplyser at han i sin kommende bok har en Grimstad-figur som lar pengebruken gå over styr, elsker luksussuiter og skreddersydde dresser. Utsagnene rammer Grimstad fordi Behn etterlater et åpenbart inntrykk av at det var slik Grimstad faktisk opptrådte. Langt på vei visker Behn ut skillet mellom fakta og fiksjon, men kan samtidig pendle mellom fiksjon og virkelighet når det passer ham selv. På denne måten kan man ramme mennesker gjennom en slags kunstnerrisk frihet.

Det er naturligvis dem som mener at Grimstad er for synlig i mediene. Som venn, har jeg også sagt til ham at det ikke er nødvendig å engasjere seg i alt. Men det er mediene selv som har brukt Grimstad til å kommentere kongehuset og alt dets vesen, åpenbart fordi man mener han har faglig bakgrunn og kompetanse til å gjøre det. SVT brukte for eksempel Grimstad som kommentator i sitt årlige nyttårsprogram om kongefamilien, fordi man ville bort fra den servile hoffjournalistikken og over i et nytt journalistisk spor.

Jeg har aldri hørt Grimstad fare med intern sladder fra Slottet, men han er ualminnelig opptatt av vår statsskikk, kongehuset og kongefamilien, som alt for sjelden blir gjenstand for debatt. En slik prinsipiell debatt hadde sikkert Grimstad mer enn gjerne stilt opp i. Nå kan lett forfatteren Behns utspill bli oppfattet som et angrep på skribenten Grimstads rett til å ytre seg. Jeg ser ikke bort fra Behn trodde han var på trygg grunn, at hans image, stand og stilling gjorde ham Grimstad overlegen. Etter at en retoriker i en tidlig fase hadde slaktet Grimstads fravær fra debatten, proklamerte Vår Staude i TV 2s morgensending at stillingen var 1-0 til Behn. Jeg tror imidlertid Grimstad gjorde rett som lenge holdt munn, selv om lukten av sagmugg var sterk og sugende.

Nå kan det se ut som Behn har blåst opp en storm han selv får midt i ansiktet.