NY STIL: Tom Jones overrasker de fleste, også plateselskapet sitt, med et glimrende album med hovedsakelig gospel og blues. FOTO: UNIVERSAL
NY STIL: Tom Jones overrasker de fleste, også plateselskapet sitt, med et glimrende album med hovedsakelig gospel og blues. FOTO: UNIVERSALVis mer

Behold trusene på

Ingen vil kaste truser opp på scenen om Tom Jones synger sangene fra sitt nye album live. Det er like greit.

||| ALBUM: Ryktene har løpt foran Tom Jones' nyeste «påfunn», «Praise & Blame», blant annet skal en plateselskapssjef ha lurt på om denne plata er «en vits».

Den tidligere smørsangeren fra Wales, som fylte 70 i juni, har riktignok overrasket før, som da han i 1999 ga ut albumet «Reload» med coverlåter av moderne popklassikere som Three Dog Night-klassikeren «Mama Told Me (Not To Come)», Fine Young Cannibals' «She Drives Me Crazy» og selvfølgelig «Sex Bomb» (ingen bombe akkurat den, kanskje...). Men gospel og blues?
 
Jesus «Praise & Blame» har også mange coverlåter, men de er hentet fra en annen tid. Dette er sanger Tom Jones hørte da han var en guttunge. Repertoaret er like mye gospel som blues og soul, med mektige sanger om Jesus, døden, engler, livet og om å brenne i helvete.

Åpningssporet, Bob Dylans «What Good Am I», høres ut som om den er tatt rett ut av læreboka til Rick Rubin, som har gjort suksess med sine nedstrippede og såre utgaver av særlig Johnny Cash på hans gamle dager, men også Neil Diamond. Men — i stedet har Jones gått til Ethan Johns, som bl.a.har produsert americana-stjerner som Whiskeytown/Ryan Adams og Ray LaMontagne, samt Kings Of Leon og Rufus Wainwright. Og se hvem han har med som korister: de høyt savnede americana-stjerner par excellence, Gillian Welch og David Rawlings, som ikke har gitt ut plate på sju år.

White Stripes Og, det skal vise seg — «What Good Am I» er bare lett oppvarming, for allerede på andresporet trøkker Jones til med en bluesrocker, med en annen Jones, Booker T., på hammond B3. Jessie Mae Hemphills (1934-2006) «Lord Help» kunne med sin primitive gitarlyd, i likhet med John Lee Hookers «Burning Hell», vært signert White Stripes eller The Black Keys. Vi snakker rå, tradisjonell Mississippi-blues med hovedsakelig enkle, men røffe og tøffe gitarriff og trommer.

«Did Trouble Me», med  produsent Johns på banjo, tar det hele ned, men så girer han opp igjen i Sister Rosetta Tharpes (1921-1973) «Strange Things» med «englekor». «If I Give My Soul» (som for øvrig også Cash spilte inn på sine «American Recordings») er gripende gospelcountry signert Billy Joe Shaver. Hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg blitt lurt til å tro at stemmen tilhørte soulveteranen Solomon Burke, som kommer til Notodden Blues Festival om vel ei uke. Kan du forresten se for deg Tom Jones på en bluesfestival? Tro meg, med dette materialet hadde han gått rett inn.
 
Las Vegas The Staple Singers' «Don't Knock» er en tøff rocker, og så legger han inn et uhyre sterkt sluttheat i form av en gammel spiritual, «Nobody's Fault By Mine», og trad.låtene «Didn't It Rain» og «Ain't No Grave», men her i flotte, nye arrangementer - sistnevnte med banjo og en elegant og lyrisk pedal steel. Albumet avsluttes med «Run On», som både Elvis Presley, John Lee Hooker og Golden Gate Quartet - med flere - har gjort før ham.

At Tom Jones er en motsetningenes mann, går også fram av turnélista hans framover. Rett etter at han har gitt ut sitt mest spesielle album, innleder han en lengre konsertrekke i neon- og spillebyen Las Vegas.  

Mon tro om han tar sjansen på å synge dette materialet, som er så langt unna den Tom Jones vi kjenner at damene trolig vil holde trusene på og i stedet stirre lett måpende på det omskolerte, 70 år gamle sexsymbolet. Kanskje er dette det beste albumet han har lagd, og ihvertfall det viktigste.

Vis mer