Beholder tronen

Stein Mehren er norsk lyrikks grand old man. Siden debuten i 1960 har det knapt gått et eneste år uten en ny bok fra hans hånd. Nå er Mehren her med en ny diktsamling.

Det er imponerende at så godt som hver eneste samling har rommet flere dikt som så absolutt har tålt tidens tann. Derfor går man til hver ny samling av Mehren med store forventninger.

Og skuffet blir man sjelden, selv om det skal innrømmes at hans ordrikdom, hans hang til abstraksjoner og luftige visjoner noen ganger kan være tunge å svelge. Men noe er det alltid å finne hos Mehren, hele formfullendte dikt og lynskarpe enkeltbilder som får strenger inni oss til å dirre på en måte som få av våre andre samtidslyrikere kan makte.

Som lyriker har ikke Mehren alltid vært like salongfähig, men han har kjørt sitt eget løp og bevart sin integritet. Dette er hans styrke, men det har kanskje også ført til at han har gjentatt seg selv i meste laget. Også hans siste samling, «Ark», fyller oss med gjenkjennelsens glede og til tider også irritasjon.

ALLEREDE MIDTVEIS på 60-tallet insisterte Stein Mehren på at diktet var «en eksistenshandling», et av de få steder hvor det tapte jeg kunne finne tilbake til seg selv. Og i årene framover blir oppgjøret med det inautentiske jeg som er fanget i tidas myter, bilder og språk, stadig mer påtrengende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Språket og bildene framstår som et fengsel som sperrer for den umiddelbare omgang med mennesker og tilgang til de ytre ting. Utover på 70-tallet blir lengselen etter «å være tilstede i seg selv» og verden formulert så sterkt at selve intensiteten i uttrykket er på nippet til å oppheve den avstand som språket og selviakttakelsen oppretter. Og stadig sterkere forsøker han å fange det privilegerte øyeblikket i tidas strøm mot den individuelle død.

BEVISSTHETEN OM at vårt liv er et liv på dødens vilkår, blir et av hovedtemaene i hans 80-tallslyrikk. I skarp opposisjon mot postmodernismen framholder han «vårt ene umistelige universelle jeg (...) som strekker seg ut over liv og død». I sine samlinger tar han til å binde sammen de tråder han har spunnet gjennom sitt lange dikterliv. Og det fortsetter han med i «Ark». Her går han f.eks. på nytt i clinch med bildene som hele tida stiller seg mellom jeget og omverden: «Jeg forfølger deg gjennom tusen bilder og mister / meg selv i dem alle, du er overalt ingen steder / Du står bak et bilde så jeg ikke kan se deg.» I en verden der alt er bilder, og der vi hver dag legger blikket «på dette bål / av sprakende skjermer», skulle han ønske at han kunne si: «Du / og jeg, nærere enn alle villfarne bilder, nærere / enn summen av alt som blir sett gjennom bilder.»

SAMLINGEN ROMMER flere slike kjærlighetsdikt, preget av en resignasjon som bunner i erkjennelsen av at det alltid er noe som stiller seg mellom de elskende, ikke bare bilder og forestillinger, men noe mer fundamentalt, nemlig selve den drøm som har ført dem sammen: «De kan tro at de eier seg selv / Men det er mer sannsynlig at det er et gjenferd / i den ene som elsker en skygge i den andre / enn at kjærligheten helt ut er deres valg.»

Kastet som de er inn i «et favntak på vei gjennom tiden / følger de ritualene som kroppen kjenner / bedre enn de kjenner sine egne drømmer». Atter en gang tematiserer også Mehren det umulige i å fange liv i ord. Men poeten holder standhaftig fast ved sitt prosjekt: «Mellom det ord kan si og det som ikke står skrevet / tar diktet form, på ark etter ark, skriver jeg / ordene fri, et håp, et halmstrå, en ark...» Sitatet er hentet fra titteldiktet, der Mehren effektivt utnytter mangetydigheten av ordet «ark».

Her møter vi en åpnere, friskere og mindre melankolsk dikter enn det vi har blitt vant til å oppfatte Mehren som.

DENNE LYSERE livsholdningen preger diktsamlingen som helhet selv der hvor døden er en nærværende realitet. Det er som om vi møter en mer forsonet og forsonende dikter, selv i de diktene som omhandler jegets forhold til sine foreldre.

De hører for øvrig til høydepunktene i en samling som befester Mehrens stilling som en av sin generasjons og vår tids aller ypperste lyrikere.