Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Behov for fylkesreform

«Kostnadene kan like gjerne bli høyere som lavere ved å flytte oppgavene fra fylkeskommunen til staten eller kommunene.»

Regjeringen vil modernisere offentlig sektor, og administrasjonsminister Kosmo er gitt ansvaret for et arbeid som skal gi billigere og mer effektive tjenester fra kommune-, fylkes- og statsforvaltning. Ambisjonene og slagordene er stort sett de samme som den foregående regjeringen ga uttrykk for, men det er interessant å merke seg at mens kommunalminister Enoksen var motoren i Bondevik-regjeringens satsing på forvaltningsreformer, har Stoltenberg gitt administrasjonsministeren ansvaret. Mens Enoksens reformer var basert på samspill med kommuner og fylker, synes det som om Kosmo satser på instruksjon gjennom sitt statlige byråkrati. Slik sett er moderniseringsreformen til Arbeiderpartiet blitt en sentraliseringsreform.

Oppgavefordelingsutvalget la for noen dager siden fram sin innstilling. Også dette utvalget har som ambisjon å forenkle offentlig forvaltning. Som hovedgrep for å bygge opp en offentlig sektor som er mer tilgjengelig for og påvirkelig av innbyggerne, mener utvalget at kommuner og fylker må få større ansvar og mer handlingsrom slik at oppgavene kan løses ut fra lokale behov. For å få til dette må staten dempe sin styrings- og kontrolliver. Dagens detaljstyring svekker både effektiviteten og tilpassingen av tjenestene til innbyggernes behov, konstaterer oppgavefordelingsutvalget, som peker på at desentralisering er nødvendig om en vil kombinere ønsket om effektivisering og brukertilpassing.

Fylkeskommunens framtid har fanget det meste av interessen i forbindelse med framleggingen av oppgavefordelingsutvalgets innstilling. Innstillingen gir klarere svar enn mange hadde ventet: 11 av 12 utvalgsmedlemmer mener det regionale folkevalgte nivået må føres videre, men foreslår at antallet fylker reduseres fra 19 til mellom 10 og 15. Utvalget konstaterer at en rekke offentlige oppgaver løses best på regionnivå. Det gjelder samferdsel, næringsutvikling, kommuneoverskridende planlegging og arealdisponering, videregående opplæring og spesialisthelsetjenesten. Om fylkeskommunen nedlegges, må disse oppgavene overføres til staten eller til kommunene. De fleste kommuner er for små til å påta seg oppgavene. Sammenslåing av kommuner vil være hovedalternativet om det regionale folkevalgte nivået fjernes. Eventuelt må det utvikles et omfattende interkommunalt samarbeid som krever etablering av nye administrasjoner. Statlig overtakelse vil tilsvarende kreve oppbygging av regionale statlige administrasjoner, som f.eks. regionale sykehusforvaltninger.

Fjerning av fylkestingene og fylkesadministrasjonene fjerner altså ikke behovet for fylkesvis organisering av oppgaveløsningen. Oppgavene må løftes over til andre organer, og det kan ikke påregnes noen innsparing av kostnader. Derimot vil den demokratiske styringen av oppgaveløsningen bli svekket og innbyggernes mulighet til å påvirke valg av løsninger vil bli mindre. Oppgavefordelingsutvalgets konklusjoner er basert på forskningsbaserte analyser og sammenligning med erfaringene fra andre land. Likevel møtes innstillingen med indignasjon fra dem som er toneangivende i debatten om fylkeskommunen. De samme stortingspolitikere som for to år siden instruerte regjeringen om å oppnevne et utvalg som skulle vurdere arbeidsdelingen mellom stat, fylke og kommune, og som for ett år siden ba om at mandatet ble utvidet for også å få vurdert om fylkeskommunen kunne nedlegges, fraber seg å få svar basert på fakta som ikke passer med deres egne partitaktiske hensyn. Hvorfor ba de om utredningen?

Oppgavefordelingsutvalget mener langt fra at alt skal være som det er på fylkesnivået. Det foreslås omfattende reformer som spesielt rydder opp i arbeidsdelingen mellom det folkevalgte regionale nivået og statsetatene i fylkene, som fylkesmannens avdelinger, veikontorene, SND, fylkeslegene, utdanningsdirektørene m.fl. Folk flest har ikke mulighet til å vite hvem som har ansvar for hva innen dagens system. Oppgavefordelingsutvalget mener ansvaret for tjenesteproduksjon og utviklingsoppgaver skal legges inn under folkevalgt styring, mens ivaretakelse av kontroll og tilsyn skal legges til fylkesmannen. Ut fra dette foreslår utvalgets flertall at veikontorene i fylkene, fylkesmannens miljøavdeling og landbruksavdeling overføres til det folkevalgte regionale nivå, mens fylkeslegen og statens utdanningsdirektører i fylkene blir underlagt fylkesmannen. Dette vil tydeliggjøre ansvarsdelingen og begrense antallet offentlige organer i fylkene betraktelig.

Argumentene for å legge ned fylkeskommunene er som oftest knyttet til at de representerer en overflødig administrasjon, og at innbyggerne ikke har noe forhold til fylket som demokratisk styrt organ. Oppgavefordelingsutvalget avviser det første argumentet, men mener det andre må tas langt mer alvorlig.

Kostnadene kan like gjerne bli høyere som lavere ved å flytte oppgavene fra fylkeskommunen til staten eller kommunene. Fylkene bruker f.eks. langt mindre andel av sine inntekter til fellesadministrasjon og politiske styringsorganer enn kommunene. Kostnadsanalyser viser at stordriftsfordelene i fylkene stopper opp ved ca. 400000 innbyggere. Landsdelsfylker gir altså ikke effektivitetsgevinst.

Argumentet knyttet til fylkespolitikkens lave legitimitet hos velgerne er en utfordring tilhengere av regionalt folkestyre må ta alvorlig. Noen paradokser er det imidlertid i velgerholdningene til fylket. Fakkeltogene er aldri så lange som når fylkeskommunene diskuterer lokalsykehusenes framtid. Velgerengasjementet er på topp når fylket behandler etablering eller nedlegging av videregående skoler eller priser og rutetilbud i kollektivtrafikken. Folk forholder seg likevel til dette som enkeltsaker som ikke knyttes opp mot fylkestinget som folkevalgt styringsorgan. Fylkespolitikerne har ikke maktet å etablere tilstrekkelig kontakt med velgerne. Spørsmålet er om velgermakten blir større om ansvaret flyttes til statlig nivå eller legges til styrer i interkommunale selskaper. Antagelig blir avmakten bare større.

Oppgavefordelingsutvalget mener vi må bygge videre på de verdier og hensyn som er lagt til grunn for å delegere ansvaret for å løse viktige velferdsoppgaver til innbyggerne i kommuner og fylker. Direkte valg til fylkestinget er en naturlig del av dette folkestyret. Velgernes tro på at det nytter å engasjere seg i hvordan oppgavene løses og hvem som bør velges for å styre, må imidlertid gjenreises. Det er spesielt to forhold som vil avgjøre om en lykkes med det. For det første må ansvarsdelingen mellom regionnivå og stat gås opp slik at folk har mulighet til å vite hvem som faktisk har ansvaret for en oppgave. For det andre må det gis stort nok politisk handlingsrom til at oppgaveløsningen kan tilpasses regionale behov og prioriteringer. Får velgerne tydeliggjort alternativene, kan det nye fylket bli et slagkraftig instrument i å bygge ut velferdsstaten - på en både demokratisk og effektiv måte.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media