HJEM FRA IRAK: Mandy Patinkin (t.v.), Claire Danes og Damian Lewis har hovedroller i den amerikanske tv-serien «Homeland», som blant annet sendes på TV
2. Foto: TV  2
HJEM FRA IRAK: Mandy Patinkin (t.v.), Claire Danes og Damian Lewis har hovedroller i den amerikanske tv-serien «Homeland», som blant annet sendes på TV 2. Foto: TV  2Vis mer

Debatt: Muslimske stater

Behovet for demonisering av muslimer

Vestlige regimer har aktivt  bidratt til destruksjon av muslimske stater. Vi trives godt med å «bombe deres land», men får sjokk når de vil «bombe oss». 

Meninger

Hollywood har i likhet med amerikanske medier mistet mye av sin selvstendighet de senere årene, og blitt et ensidig talerør for USAs eliter. Omtrent samtlige filmer inneholder en overraskende grad av propaganda med rasistiske og religionsfiendtlige undertoner som åpenbart har til hensikt å svartmale enkelte etniske grupper, de muslimske i særdeleshet. Serien «Homeland» er et eksempel – man snakker kronisk nedsettende om nasjoner «vi ikke liker», som Pakistan, Afghanistan, Iran, Israel, Syria, Libya.

Hanne Nabintu Herland
Hanne Nabintu Herland Vis mer

Den synkroniserte demoniseringen av «folkeslag vi misliker», inneholder en rasetenkning med sterke sosialdarwinistiske undertoner. Noen anses som «bunnsjiktet i utviklingen» og vi selv plasserer oss selv «på toppen av de opplystes rangstige» med «styreformer som bør herske i hele verden». Arabiske land er «fattige, usiviliserte», mens vi i Vesten er «de rike» til tross for at muslimske land før USAs invasjoner var både rike og i sterk vekst med utjevning av klasseforskjeller. Irak og Syria er gode eksempler, likeledes Libya før Natos militærkupp – landet var Afrikas rikeste og mest velutviklede, ifølge FN. Dette vet vestlige mennesker ofte lite om. Vi skriver sjelden om andres rikdom, bare om vår egen.

Merk hersketeknikken bak bruken av «regime» hver gang nasjoner omtales hvis styringsformen «ikke er vestlig nok», mens man bruker «landets folkevalgte regjering» om land som står oss nær ideologisk. Den vestlige intoleransen og mangelen på respekt for nasjonal suverenitet og folkeretten gjennomsyrer ordbruken. Man påvirker Vestens syn på «de forferdelige muslimene» med samkjørte, kyniske stigmatiseringsteknikker, og ender med at vanlige folk «hater» grupper basert på raseorienterte Hollywood-filmer og media generelt. Hvitevaskingen av «oss i Vesten» er sentralt motiv, skjønt det er vi som aktivt har bidratt til destruksjonen av muslimske stater. Vi trives godt med å «bombe deres land», men får sjokk når de vil «bombe oss».

Rekken av «regimer vi ikke liker» begynner for øvrig å bli påfallende lang, og omfatter svært mange av verdens nasjoner: Kina, Brasil, Russland, Argentina, Singapore, Filippinene, India, Irak, – afrikanske land omtales omtrent alltid som «korrupte» til tross for at de ikke gjør annet enn vi gjorde gjennom milliardstøtten til Clinton Foundation, der Norge og Saudi-Arabia topper listen.

Til den raseorienterte straffedomstolen i Haag sender vi bare serbere og afrikanere. Vestlige ledere av «arisk og kaukasisk opprinnelse» slipper konstant unna å måtte stå til ansvar for sine overgrep mot menneskeheten. Det holder å si «unnskyld» i tårevåte tv-sendinger, slik som Storbritannias «oppgjør» med Nato-overgrepene i Libya der tusenvis av sivile mistet livet. For ikke å snakke om at statskassen ble rundstjålet i kanskje tidenes største bankran. Hvor er de 144 tonnene med gull i Libyas bankhvelv, hvor er de hundre milliardene med dollar som lå der i cash, ifølge Business Insider? Hva med de internasjonalt fordelte aksjene i mangfoldige selskaper, 150 milliarder dollar fra Libyas oljefond? Hvem tok pengene? Norge deltok aktivt i å legge landet i ruiner, godt dokumentert av «Brennpunkt»: «De gode bombene». Like fullt, ledere som Jonas Gahr Støre slipper glatt unna represalier. Slik fungerer det liberale demokratiet. I antikken var represalier betydelige mot udugelige ledere som styrte dårlig. Det skjerpet dem. Mange ble sendt i eksil, for aldri å returnere. I vår demokratiform finnes det omtrent ikke represalieformer mot politikere, samme hvilken urett som begås. Menneskerettigheter gjelder «den hvite rase», andre kan man begå overgrep mot uten noen konsekvens. Også Erna Solberg har i ettertid bekreftet at Norge ikke angrer på noe.

Vi må åpne øynene i Europa og avslutte rollen som nyttige idioter for kyniske, økonomiske USA-eliter. Det tette samarbeidet mellom Saudi-jihadister og USA er veldokumentert. CNN har rapportert hvorledes ledende republikanere som John McCain bekrefter at USA, Qatar og Saudi-Arabia sammen finansierer opprøret mot Assad, ifølge Wall Street Journal. Saken er meget stygg. Ett enkelt eksempel: al-Qaida leder i Libya, Abdulhakim Behadj ble hyllet av amerikanerne og John McCain som «samarbeidspartner og frihetsforkjemper» etter Natos militærkupp i 2011, ifølge Foreign Policy Journal. I januar 2015 ble Belhadj ISIS-leder i Libya, den samme mannen som var USAs tillitsvalgte i 2011, ifølge Washington Times. I dag styrer ISIS menneskehandelen der millioner foretar overfarten til Europa. Wikileaks-avsløringene om at Hillary Clinton var fullstendig klar over at deres nærmeste allierte, Qatar og Saudi-Arabia, finansierte ISIS på statsplan – og likevel ikke stanset samarbeidet, er godt kjent. Hva er de bakenforliggende amerikanske motivene for å kjøre fram en slik terrorgruppe? Er grupper som ISIS «religiøse muslimer» eller bare betalte leiesoldater som arbeider for USA-Saudi? Hvorfor en voldsom muslimhets når jihadistene det er snakk om i stor grad støttes av oss?

Fra Syria hører vi hvordan kristne siterer Bibelen når de stanses av ISIS, mens ISIS krever Koran-sitater. Men «jihadistene» kan ikke engang Koranen, og lar dem kjøre. Både i Egypt, Libya og Syria sier mange at ISIS snakker dårlig arabisk og er «utlendinger», bl.a. ifølge dokumentaren «ISIS versus Christ», der egyptiske imamer intervjues i kjølvannet av at 21 koptiske kristne ble halshugget i Libya av ISIS.

ISIS har derimot meget gode venner i Vesten. De fikk orkesterplass i Vesten fra det sekundet de entret scenen med amerikanske biler og våpen. Hvem tjener på demoniseringen av islam og ødeleggelsen av oljerike, muslimske stater? Å analysere dette burde interessere europeere, særlig med tanke på ISIS’ sterke rolle i «flyktningeksporten» til Europa. Hvem tjener på destabiliseringen av Europa?

Den endeløse medietrangen til å framstille andre som «banditter», «terrorister» med «grusomme regimer» og «forferdelige statsoverhoder», er noe mange av oss er veldig lei av. Derav folkeopprøret mot sementerte makteliter – Brexit og Donald Trump. Det er som om vi befinner oss i en barnslig Disney-tegneserie der verden males i svart-hvitt. Det infantile blir at journalistens ideologiske rolle er å forklare oss «hvem USA sier er snille» og hvem «de sier er slemme». Særlig VG er notorisk. Ensidig propaganda legitimerer dernest krig mot de definert «slemme», hvilket tjener USA-elitens økonomiske interesser. Oliver Stones gode film om Edward Snowden blir i så måte forfriskende. Endelig en Hollywood-film som ikke bare har til hensikt å rive ned inntrykket av andre land, men som faktisk retter en pekefinger mot USAs maktapparat. Det har de sannelig godt av.