Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Beibiføllets evangelium

Yoguttenes Onge Anka løfter nyfødte hester inn i den norske raplyrikken.

YOGUTTENE:  Handerrelinni, Jenny Skavland, Onge Anka og Idol Tone dyrker alt som skinner og er nytt.  Foto: Paul Laukli/Oslo Records.
YOGUTTENE: Handerrelinni, Jenny Skavland, Onge Anka og Idol Tone dyrker alt som skinner og er nytt. Foto: Paul Laukli/Oslo Records. Vis mer

En sjelden gang kan man tidfeste det nøyaktige øyeblikket da en kunstner ankommer. Fra da av er han der, midt iblant oss, som en kraft å regne med. Gjør han noe annet stort senere, vil man kunne nikke innforstått: «Han, ja! Vi kjenner til ham! Det var han som... » Ja, nettopp.

Et slikt øyeblikk finner sted nøyaktig halvveis inn i det midterste verset på den midterste sangen fra Yoguttenes EP «D'Sant», sluppet midtsommers 2013. Det er Onge Anka — oppkalt etter Anna, ikke Kalle — som rapper.

Når man snakker om Yoguttene, er det gjerne naturtalentet HanderreLinni og den smått geniale improvisatøren Jenny Skavland man pleier å nevne først. Også Idol Tone trekkes tidvis frem, ikke minst på grunn av det fine førsteverset hans på kvartettens hittil største (om enn relativt beskjedne) radiohit, «Før$te Gang». Men i gruppesammenheng tilfører den tidvis atale Onge Anka den lille dosen beskhet som får den relativt snille kvartetten i balanse, slik at kontrastene de opererer med blir tydelige nok. Og på «Trapen E» overtar han hele sjappa.

Anka åpner verset sitt ved å forkaste boklig lærdom, bare for å annektere et Bjørnsonsitat: «Eg velger meg april, for eg syns at hon er skjønn.» Grønnfargen betyr selvsagt noe ganske annet her enn hos landshøvdingen, som neppe var opptatt av marihuana, men det bringer også inn et visst vårmotiv i verset, et løfte om skjønnhet og sevje.

Nå vender rapperen blikket mot en kvinne som sitter på kne, og som dermed vel kanskje når midtpunktet på kroppen til en oppreist person. Kvinner som sitter på knærne i raptekster har som regel noe i munnen. Men Onge Anka gidder ikke nevne det engang, enten det nå er sånn eller slik. I stedet er han opptatt av hva kvinnen ser på.

«Hon sitter på de knærene — religiøs bønn», glefser han, og fortsetter: «Ser på den der pelsen min...» Beaten stopper momentant, så ordet blir stående og dirre: «...beibiføll.»

Beibiføll! Ordvalget er mildt sagt overrumplende, men likevel så riktig: Klanglig plukker det opp pæ-lyden fra pelsen min og ø-lyden fra de tre tidligere enderimene i kvartetten den formelt inngår i (grønn, skjønn, bønn) — forsterket av den åpne ø-en i religiøs. Men de tre trykktunge stavelsene bringer inn nye klanger: den saftige diftongen i beibi, rammet inn av spretne b-er, det myke bruddet med —nn-endelsene i «-føll», som liksom lander verset midtveis, før det tar en ny retning.  

«Beibiføll» ligger som en plomme på tunga. Det er et luksuriøst ord, men hva betegner det egentlig her? Er kanskje Ankas kjønnshår som beibiføllpels, eller er rapperen kledd i noe så sjeldent — og kanskje barbarisk — som pelsen til en nyfødt hest? Det får vi strengt tatt ikke vite, og ikke spiller det noen rolle heller. For der, midt i verset står beibiføllet og skinner foran oss: uendelig vakkert i sin stavrende hjelpeløshet, fylt til randen av potensiell styrke. Hvem kunne ikke falle på kne, i religiøs bønn, foran et slikt syn?

Beibiføllet angir en sjelden kvalitet i et rapvers: noe mykt, bløtt og avvæpnende i stedet for noe hardt, kaldt og fryktinngytende. For andre rappere ville beibiføllet være perifert, et ikke-ord. Onge Anka plasserer det kontrapunktisk der det hører hjemme: i hjertet av verset. Nå er det ham som eier det.

Men samtidig er beibiføllet nesten arketypisk yoguttsk. Det går rett inn i det meningsuniverset de så omhyggelig skjødesløst har bygget opp siden starten (ca. 2012), der tilsynelatende uforenlige kontraster spilles ut mot hverandre med største selvfølgelighet. Yoguttenes modus operandi er hedonisme som utopisk idealisme, med sosialdemokratiet som fundament. «Skatteunnlatende? / Anka er hatende. / Ankaen elsker å skatte!» rapper Onge Anka bryskt på «$pil$ta$jon», fra «D'SANT 3D», og det er vanskelig å forestille seg at noen amerikansk rapper noensinne ville kunne si noe lignende.

Kritiske røster hevder at Yoguttene «bare» etterligner - og ufarliggjør - sine forbilder i Atlanta og omegn, men det dreier seg snarere om en ekstremt selvbevisst form for kjærlighet, der selvbevisstheten overskrides i og gjennom det hemningsløse. «Min kampanje - e sjampanje», som Anka slår fast. Men det handler ikke bare om rus som flukt. Selvbevisstheten er også YGs styrke: den minner dem om at de alltid er noe annet og et annet sted enn det de elsker. Yoguttene gjør mye rart, men de forsøker aldri å repetere uten å legge til. Sørstatsrapperne befinner seg i «the trap», fella, men Yoguttene har hele tiden insistert på at man finner dem i trappen, en metafor som forutsetter sosial mobilitet og bevegelse, enten man er på vei opp, ned, eller setter seg ned for å hvile litt en stund.

«Snakker YG musikk, snakker tyve tusen lytt / snakker kjærlighet for allting som skinner og er nytt,» messet de programmatisk på «YG Historie». Og kjærlighet til allting som skinner og er nytt føles usedvanlig riktig og viktig nettopp i dag, den første søndagen i det nye året, idet man forsøker å kaste av seg det gamle skinnet for omsider å tre inn i det nye lyset. Man kan tross alt velge seg langt verre avguder i 2015 enn beibiføllet.

Godt nytt år fra oss i Vers-redaksjonen!