RYKKET PÅ 1700-TALLET: Filosofen Jean-Jacques Rousseau var en av foregangsmennene for sekularismen, og har fått en statue i fødebyen Genève. Arven fra denne tiden bør ikke undervurderes. Foto: Scanpix.
RYKKET PÅ 1700-TALLET: Filosofen Jean-Jacques Rousseau var en av foregangsmennene for sekularismen, og har fått en statue i fødebyen Genève. Arven fra denne tiden bør ikke undervurderes. Foto: Scanpix.Vis mer

Beina på jorda

Den historiske prosessen som flyttet blikket fra evigheten til her og nå, var like virkelig som viktig.

Kommentar

De virkelig gode samtalene kan vare og vare. Noen varer i hundrevis av år. Opplysningstida og endringene den førte med seg i vestlige land, er et slikt uslitelig tema, som synes å få ny relevans med to måneders mellomrom. Et av de viktigste prinsippene som er arven fra den intellektuelt geskjeftige siste halvdelen av 1700-tallet, sekularismen, blir hyllet av SVs Bård Vegar Solhjell i Klassekampen og nærmest avfeid som verdigrunnlag av Håvard Nyhus i Vårt Land.

Nyhus kaller det «mytologisk» og «historieløst» når Solhjell mener at opplysningsprosjektet, som hadde som et av sine viktigste forsetter å la vitenskap erstatte religion som fundament for samfunnets institusjoner og normer, som vestens viktigste framskritt noen gang. Det vitner om en iherdig vilje til tåkelegging. Noe av det mest fascinerende ved å lese om Europas dramatiske historie, er å følge kampen for å dra blikket fra himmelen ned til jorda, fra evigheten til et krevende og ofte kaotisk her og nå.

Etter middelalderen kom kraftige rykk under renessansen og med 1600-tallets naturvitenskapelige vinninger, før opplysningstida skyllet inn og brøt kraftig med det gamle, mer dogmebaserte verdensbildet. Det skjedde ikke akkurat pent og pyntelig. Det skulle bli terror, revolusjoner og runder med despotier før det som kan kalles moderniteten slo gjennom. Flere av de etiske og filosofiske debattene fra den gang føres fortsatt. Men konsekvensene var reelle og uhyre viktige: Etter opplysningstida ble det stadig vanskeligere å henvise til guddommelig vilje som begrunnelse for kriger eller samfunnsinnretninger, eller henvise til det hellige for å sette grenser for andres meninger og ytringer. Det ble kinkig å forsvare det som var med at det var slik det var ment å være. Det er her det frigjørende prinsippet om at institusjonene skal være sekulære og nøytrale, har sine røtter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Disse prinsippene, som det om å legge vitenskap og empiri som grunnlag for samfunnsutviklingen, mener Nyhus det ikke er mulig å «tro på», fordi vitenskapen ikke kan fortelle oss noe om verdier og idealer. Til dét er det naturlig å svare, bitte litt befippet: Nei, nettopp. Vitenskapen er, som alt mennesker kommer opp med, feilbarlig og skiftende, preget av enkeltpersonene som sysler med den og gjenstand for fortolkning. Men den har altså som ambisjon å gjøre rede for hvordan verden fungerer, hva som er årsak-og-virkning-prosessene i den — og dermed gi etterprøvbart grunnlag for en debatt om verdier, normer, moral og prioriteringer, av folk og for folk, og uten dogmatiske føringer.

Nyhus skriver som om verdispørsmål i seg selv er religionens domene. Som om ikke det finnes nok i oss, av empati, av innlevelsesevne, av behov for å leve i et fungerende fellesskap, som legger grunnlaget for levende diskusjoner om hvordan vi bør forholde oss til hverandre.

Et sekulært samfunn trenger ikke avvise religionen, eller moralske prinsipper fordi de også finnes i det religiøse. Kristendommens læresetninger om å elske sin neste og ta seg av de svake, vil gi gjenklang i mange som selv ikke tror. Men i et moderne samfunn må de begrunnes annerledes enn før, om de skal tjene som mer enn motivasjon for den enkelte.

Opplysningsfilosofenes optimisme slo ikke til. Livet ble ikke enklere å mestre med relativt sett større grad av frihet. Moderne mennesker leter på mange steder etter prinsipper å navigere etter. For mange er religionen fremdeles et naturlig sted å vende seg. Psykologiprofessoren Jonathan Haidt har skrevet om hvordan han mener mange av de mest militante nyateistene stiller opp en for hard dikotomi mellom det religiøse og det vitenskapelige, og nærmest definerer religion som en bevisst vurdering og forkasting av det vitenskapelige verdenssynet til fordel for noe irrasjonelt og ikke etterprøvbart.

Haidt mener religiøsitet i større grad må forstås som et sett av riter, rammer og fellesskapshandlinger som former identiteten og der ontologien bare er en begrenset del. Dette er det ingen grunn til å forakte eller fnyse av, slik høylytte ateistiske stemmer som Richard Dawkins har gjort.

Men det er fullt mulig å ha som ambisjon både at samfunnet skal tolerere religiøsitet som sådan, og at det ikke skal tolerere at religion skal være styrende for institusjoner som favner alle borgere og for arenaer der alle ferdes — uavhengig om det er majoritetens eller minoritetens tro. Den typen religiøsitet kan fort gi grobunn for hersketeknikker og frihetsbegrensninger, med henvisning til en opplevelse av en hellighet og ukrenkelighet som det er mange som ikke deler — og legge opp til et ganske annet samfunn enn hva som har blitt til gjennom møysommelige og konfliktfylte historiske prosesser. Der var vi en gang, og dit er det ingen grunn til å ønske seg tilbake.

VIKTIG FORSVAR: Når Bård Vegar Solhjell trekker frem opplysningstidens ideer som det viktigste fremskrittet i vestens historie, henviser han til reelle prosesser, og gir et viktig forsvar av sekularismen. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
VIKTIG FORSVAR: Når Bård Vegar Solhjell trekker frem opplysningstidens ideer som det viktigste fremskrittet i vestens historie, henviser han til reelle prosesser, og gir et viktig forsvar av sekularismen. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer