Beinhard politisk kamp om forsvarets framtid

Regjeringen har store problemer i Stortinget.

Kommentar

For første gang på flere tiår er framtida for Norges forsvar blitt et sentralt politisk spørsmål. Under den kalde krigen var saker som gjaldt forsvaret nærmest unntatt offentlighet. Og i årene etter at sovjetimperiet falt, fremsto krigsmakten som mindre relevant. I hvert fall her hjemme. Himmelen var nesten skyfri, og det fantes ingen fremmede makter som truet oss. Samtidig ble krigene våre i utlandet behandlet med stor politisk og medial diskresjon. Om vi så legger til at forsvars- og sikkerhetspolitikken hele tida ble til mens Høyre og Arbeiderpartiet gjensidig omfavnet hverandre, sier det seg selv at det ikke var særlig rom for kritikk eller alternativ politisk tenkning.

Les også: Et forsvar i ubalanse

Nå er den tida over. En skarpere sikkerhetspolitisk situasjon krever en modernisering av vårt nasjonale forsvar. Etter at regjeringen for kort tid siden la fram Langtidsplanen for forsvaret, har det sakte bygd seg opp en ny opinion i forsvarsspørsmål. Planen tar sikte på å styrke forsvaret med ekstrabevilgninger på 165 milliarder kroner over 20 år. Det er i og for seg ikke veldig kontroversielt, selv om mange peker på at det er langt igjen til målet om to prosent av BNP som Norge har forpliktet seg til i NATO. Striden står om planens innretning, eller rettere: Dens tydelige mangler. Mens det skal investeres store beløp i marine og flyvåpen, skal kystforsvaret nedlegges og hærens rolle bare utredes og utsettes. Det nye er at en lang rekke offiserer, både i og utenfor aktiv tjeneste, har engasjert seg i debatten. Disse bidrar til å gi kritikken mot regjeringen en større faglig tyngde.

Regjeringens statsbudsjett skjerper også de politiske frontene når det gjelder forsvarsplanen. Regjeringen slår seg på brystet og hevder at langtidsplanen styrkes med nesten 1.4 milliarder kroner, noe som i seg selv ikke imponerer verken opposisjonen eller samarbeidspartiene. Mer bortgjemt i dokumentene er opplysningen om at «forslaget til forsvarsbudsjett for 2017 innebærer en reell økning med 366.6 mill. kroner sammenliknet med saldert budsjett for 2016». Da virker det overdrevent storslått at forsvarsminister Ine Eriksen Søreide stadig kaller satsingen for historisk. Ikke minst fordi den påberopte økningen i langtidsplanen i betydelig grad består av nedskjæringer og rasjonaliseringer andre steder i forsvaret.

Les også: Et forsvar som mangler kraft på bakken

Sannheten er snarere at regjeringen ikke fant plass for en større satsing på forsvaret på vei inn i et valgår. Forsvaret er en sak og en institusjon som er høyt elsket i skåltalene på Høyres og Fremskrittspartiets landsmøtefester. Nesten på høyde med kongehuset. Men når den virkelige politikken skal utformes, gjelder andre prioriteringer: Skattelette, transport, helsevesen, skole osv. Når det går mot valg foretrekker de fleste politikere den urgamle formelen: De lover større brød og lengre pølser.

Forsvarets langtidsplan er i ferd med å bli et betydelig problem for regjeringen. I Stortinget møter den to opposisjoner i forhold til planen. Den ene består av Venstre, KrF, Senterpartiet og SV som de siste ukene og dagene er blitt stadig mer sammensveiset i kravene om en vesentlig styrking av hærens og heimevernets plass i framtidas forsvarskonsept. Også Arbeiderpartiet er skeptisk, ikke minst fordi forsvarsplanen mangler en strategi for hæren. Partiet mener også at forsvarsbudsjettet er svakt og at regjeringen skyver viktige investeringer alt for langt fram i tid. Samtidig er Arbeiderpartiet helt tydelige på at investeringene i kampfly, nye ubåter og nye overvåkingsfly må gjennomføres.

Dette er en politisk situasjon som utfordrer den store (og historiske) koalisjonen mellom Høyre og Arbeiderpartiet i forsvarsspørsmål. De nye forsvarskameratene i Venstre, KrF, Sp og SV presser nå Ap for å få skapt en situasjon som vil tvinge regjeringen til å foreta endringer som styrker hæren, Heimevernet og kystforsvaret. Det hører med i bildet at både Ap, Høyre og Sp også er under sterkt indre press, ikke minst fra distriktsinteresser i Nord-Norge.

Uenigheten om hærens rolle gjenspeiler en viktig underliggende konflikt. Mens regjeringen vil gjøre forsvaret til en mer offensiv knyttneve tilpasset NATOs behov, vil den forsvarspolitiske opposisjonen prioritere nasjonale behov og soldater på bakken. Lysten på fjern krigføring i land som Afghanistan og Irak er svekket. Det peker fram mot en politisk situasjon der ideen om det nasjonale forsvaret får en sterkere stilling.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook