Beinhardt på lerretet

Mange er de som ser Cannes-festivalen som det perfekte bildet på en overflatisk verden. Mens gallagjestene fortærte en middag i tråd med Ludvig XIVs ånd åpningskvelden, inntok streikende arbeidere uten sans for tøv lerretene.

Filmfestivalen har i alle fall plass for kontraster. Gallamiddagen var en gest til åpningsfilmen «Vatel» og dens franske mesterkokk av en hovedfigur. Interessen for den er ikke stort varmere enn for en lunken suppe, og det var straks klart for sterkere kost. Ken Loach er tilbake med «Bread and Roses», en film om immigrantarbeidere i Los Angeles og deres kamp for lønn og grunnleggende rettigheter.

Han er som vanlig realistisk inntil det dokumentariske. Til Loach å være en dyr film, 5,5 millioner dollar, men han firer ikke en tomme på innholdet - sterkt politisk og mer agitatorisk enn noen gang. Skulle Yngve Hågensen trenge inspirasjon til en streik, er det bare å se på Adrien Brody i rollen som fagforeningsmann holde krafttaler til de utnyttede og svært troverdige reingjøringsarbeiderne.

Smuglet film

I går viste 20 år gamle iranske Samira Makhmalbaf sin «Takhté Siah» i konkurransen, heller ikke den glamourbefengt. I de kurdiske områdene mellom Iran og Irak vandrer en flokk lærere rundt på jakt etter elever. De bærer sine skoletavler på ryggen, men fjellfolket vil ikke annet enn å ta seg over grensen. Verken barn eller gamle har tid for bokstaver og gangetabeller. De prøver å overleve mellom skyteglade grensevakter og å unngå kjemiske våpen.

Samiras italienske medprodusent har smuglet filmen ut av Iran og unna sensuren, men den unge regissøren sier samtidig at den har passert en kontrollkomité i hjemlandet og mener at den er mer av en humanistisk og poetisk film enn en politisk fanebærer. Poetisk og kraftfull er den da, også. Hun er datter av en av Irans kjente filmskapere og er litt vag på spørsmålet om kvinners situasjon i landet. «Iran har mange typer kvinner. Det er kontrastenes og motsetningenes land og har rom for alt,» sier hun.

Lite spetakkel

Om juryformann Luc Besson liker Loach og Makhmalbaf er en ganske annen sak. Besson har aldri lagt skjul på sin forkjærlighet for kommersiell og amerikansk påvirket film. Valget av ham er et mottrekk til fjorårets mer eksentriske David Cronenberg.

Foreløpig har Besson lite spetakkel å velte seg i. Men hans landsmann Dominik Molls «Harry, un ami qui vous veut du bien» («en venn som vil deg vel») kan kanskje falle i smak - en psykologisk thriller med svart humor om en skolekamerat man bør holde seg langt unna. Definitivt en fiffig, velspilt film med mye gjenkjennelse i.

USA går enn så lenge stille i dørene. Calista Flockhart, Glenn Close og Holly Hunter deltar i sideprogrammet «Un certain regard» med en lavmælt, melankolsk episodefilm om sju kvinneskjebner i Los Angeles, signert Rodrigo Garcia, sønn av nobelprisvinner Gabriel Garcma Marques. Calista spiller lesbisk spådame i sorg over sin aidssyke kjæreste og viser at hun kan annet enn å være egosentrisk advokat på TV.