Bekjemp den falske politilojaliteten

Politiets organisasjoner, og ikke minst Politiets Fellesforbund, må nå bekjempe den falske politilojaliteten istedenfor å forfølge forskere som tar opp politiets arbeidsmetoder.

Det er aktuelt med en endring av reglene for det spesielle etterforskningsorganet, SEFO, som etterforsker straffesaker hvor en ansatt i politiet er mistenkt.

Det foreligger et omfattende lovforarbeid. For det første er det en utredning ved en arbeidsgruppe oppnevnt av riksadvokaten i samråd med Justisdepartementet. Leder for gruppen har vært lagmann Anne Lise Rønneberg. For det annet foreligger det en undersøkelse om SEFO av en lærer ved Politihøgskolen, cand.polit. Gunnar Thomassen.

Arbeidsgruppens utredning har vært til høring, og det foreligger uttalelser fra bl.a. politiets hovedorganisasjon (Politiets Fellesforbund) og Politidirektoratet.

En bemerkelsesverdig side ved både arbeidsgruppens utredning, Thomassens undersøkelse og de to høringsuttalelsene, er at ingen av dem kommer inn på hovedårsaken til at langt over 90 prosent av SEFO-sakene blir henlagt. Arbeidsgruppen nevner en rekke forhold som den mener kan forklare den høye henleggelsesprosenten, uten å rette søkelyset på den omstendighet som etter alt å dømme i særlig grad leder til henleggelse: at de fleste ansatt i politiet heller forklarer seg falskt fremfor å fortelle sannheten når mistenkte er en kollega.

Advokat Harald Stabell i arbeidsgruppen har en særmerknad der det heter:

«Harald Stabell har ved saksgjennomgangen [av et antall SEFO-saker] vært særlig oppmerksom på polititjenestemennenes vitneforklaringer i forhold til mistenktes forklaring. Han finner det påfallende og bemerkelsesverdig at i omtrent alle saker han har gått igjennom, har tjenestemennene vitnet i favør av mistenkte, ofte ved at de verken har sett eller hørt det anmelder påstår har skjedd» (s. 79).

Stabells observasjon har sammenheng med den såkalte lojaliteten i politiet, også kalt for «den falske lojaliteten». Mens lojalitet i mange forhold er positivt, tar den i politiet en uvanlig og kritikkverdig form: Fremfor å fortelle sannheten når en kollega gjør seg skyldig i en straffbar handling i tjenesten, blir som den store hovedregel sannheten fortiet til fordel for den mistenkte kollega.

Det var dette som var mønsteret ved politivoldsakene i Bergen den gangen Oslo-politiet skulle etterforske de Bergen-kolleger som var mistenkt for bruk av ulovlig vold i tjenesten. Dette var før SEFO-ordningen ble innført.

Av de 368 saker som Oslo-politiet etterforsket, ble 367 henlagt. Dette resultatet bygget i første rekke på avhør av 230 ansatte i Bergen-politiet.

I tillit til at kollegene av de mistenkte forklarte seg sannferdig, innledet vedkommende statsadvokat etterforskning for falsk forklaring mot mange av dem som hadde opplyst å ha vært offer for politiovergrep. De fleste av dem hadde gitt opplysninger om overgrepene til forskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogt eller deres hjelpere i forbindelse med deres forskning om ulovlig personvold i Bergen-området.

I tillegg til at en rekke av forskernes informanter ble tiltalt for falsk forklaring om politivold, ble Gunnar Nordhus, Edvard Vogt og flere av deres hjelpere etterforsket som mistenkt for bl.a. medvirkning til dette. Foruten meg selv, var dette Amnesty Internationals leder for undersøkelser i Europa, Anne Burley. Hun og en kollega fra Amnestys hovedkontor i London hadde begge undersøkt forholdene i Bergen-politiet og var i hovedsak kommet til samme resultat som voldsforskerne: at ulovlig voldsutøvelse var et problem i Bergen-politiet.

Bortsett fra saken mot Gunnar Nordhus, ble sakene om medvirkning til falsk forklaring henlagt. Nordhus ble tiltalt på fem punkter, men frifunnet, med unntak for et punkt om å ha kjørt mot rødt lys. En viktig årsak til frifinnelsen var at to av aktors hovedvitner under forsvareren Tor Erling Staffs krysseksaminasjon ble avslørt som løgnere. De hadde vitnet falsk til fordel for Bergen-politiet og til skade for Nordhus.

Det gikk verre med dem som ble etterforsket for å ha gitt falske opplysninger om politivold til forskerne. Av de åtte som ble tiltalt i de såkalte bumerangsakene, ble syv funnet skyldig. Bortsett fra én, ble de dømt til om lag et halvt års fengsel som ble sonet.

Siden det var meget sannsynlig at de syv ble dømt på grunnlag av usanne politivitneprov, ble de fellende dommene søkt gjenopptatt.

Høyesterett tok begjæringene til følge og begrunnet i første rekke resultatet med at politikollegenes vitneprov til fordel for at de mistenkte politifolk ikke kunne tillegges slik beviskraft som den dømmende rett i Bergen hadde gjort. Det het at politivoldsepisoder kunne holdes skjult, og at politifolk kunne avgi uriktig vitnemål til fordel for en kollega (Norsk Retstidende 1998 s. 11).

Dette var et ord i rett tid. Det materialet som viser omfanget og styrken av den såkalte lojaliteten i politiet, er etter hvert blitt så omfattende og overbevisende både i Norge og i andre land, at det er et tankekors at det ofte benektes eller fortrenges. Det er ikke bare fremmede kulturer som har tabuforestillinger som synes urokkelige. Selv i den norske faglitteraturen om politiet er «lojaliteten» ofte et ikke-tema. Jeg viser til fremstillingen om dette i min bok «Politi, påtalemyndighet, presse og rettssikkerhet» (1999) s. 66- 69.

Men nå synes en positiv utvikling å være i gang. I en ny bok, «Politilære og yrkesetikk» (2002), gir forfatteren som er lærer ved politihøgskolen, Morten Nilstad, en åpen og realistisk beskrivelse av politivoldsproblemet og «lojaliteten», s. 158- 162.

Nå gjenstår det at Politiets Fellesforbund og andre som har bidratt til å opprettholde tabuforestillingene, tar opp problemet istedenfor å benekte det og beskylde forskerne av maktovergrep i politiet for å fare med løgn og svindel.

Flere av de statsråder som tidligere ledet Justisdepartementet viste liten vilje til å forholde seg til politivoldsproblemet på en ansvarlig måte. Man fikk inntrykk av at enkelte var mer opptatt av å stå på en god fot med politiet og dets organisasjoner enn å forsøke å rydde opp, se nærmere min bok s. 90 og s. 127.

Det virker som vi nå også på dette området har fått en positiv utvikling. Justisminister Odd Einar Dørum har sammen med ledende embetsmenn i Justisdepartementet innsett den grove uretten som skjedde mot Nordhus/Vogt og deres forskning fra politiets og dets organisasjoners side.

Det ble nylig oppnådd forlik i den rettssaken Nordhus og Vogt anla mot staten som følge av trakasseringen som Bergen-politiet i flere år hadde utsatt dem for på grunn av deres voldsforskning og de resultatene den ga.

Forliket innebar at Nordhus/Vogt ble tilkjent samlet ca. 2 millioner kr i oppreisning for trakasseringen. Dessuten utferdiget Justisdepartementet en erklæring i saken hvor departementet beklaget den overlast som de to hadde lidt, samtidig som de fikk anerkjennelse for forskningsinnsatsen. I erklæringen fremheves også betydningen av at ulovlig voldsbruk fra politiets side unngås og at den avdekkes når den forekommer. «Nordhus og Vogts arbeid må sees i dette perspektiv,» heter det til slutt.

Utfallet av Bergen-saken og Justisdepartementets erklæring må få betydning for SEFO-reformen. I den forbindelse må «lojaliteten» i politiet i form av falske vitneforklaringer for å beskytte en voldelig kollega få sitt rette navn: illojalitet mot rettsstaten og en krenkelse av menneskerettighetene.

Dessuten må politiets organisasjoner, og ikke minst Politiets Fellesforbund, bekjempe den falske politilojaliteten istedenfor å forfølge forskere og andre som tar opp problemet. Forsknings- og ytringsfriheten i vårt land har neppe vært utsatt for alvorligere krenkelser i etterkrigstiden enn dem som politiorganisasjonene og enkelte i påtalemyndigheten sto for i politivoldssaken i Bergen i en lang årrekke.