Bekjempes med tvang?

Kjønnslemlestelse har ingen tradisjon i Norge, men er praksis i noen av de landene som er representert i den norske innvandringsbefolkningen. Kjønnslemlestelse er en klar krenkelse av barnas menneskerettigheter. Men samtidig setter menneskerettighetene skranker for hvilke tiltak myndighetene kan sette i verk for å hindre kjønnslemlestelse. Går tvungne helseundersøkelser klar av disse skrankene?

Kjønnslemlestelse i alle varianter er et alvorlig fysisk overgrep som er diskriminerende mot kvinner og et ulovlig inngrep i barns og kvinners privatliv. Kjønnslemlestelse rammes av torturforbudene i Den europeiske menneskerettskonvensjon, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs barnekonvensjon. Det krenker retten til helse, slik denne er skrevet inn i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon. Alle disse konvensjonene gjelder som norsk lov, og gir like rettigheter til alle som befinner seg på norsk territorium.

I Norge er kjønnslemlestelse forbudt gjennom en egen lov. Den norske loven om forbud mot kjønnslemlestelse medfører straffansvar for forsettlig utførelse av eller medvirkning til kjønnslemlestelse. I 2004 fikk kjønnslemlestelsesloven en ny straffebestemmelse rettet mot utvalgte yrkesgrupper som unnlater å søke å avverge kjønnslemlestelse. Loven er viktig med tanke på å kunne bekjempe kjønnslemlestelse effektivt. Kjønnslemlestelseslovens straffebestemmelser er i overensstemmelse med anbefalinger fra FN.

Det avdekkes med jevne mellomrom at kjønnslemlestelse er blitt utført på barn med opphold i Norge, sist i en rapport fra Institutt for samfunnsforskning som med mange forbehold anslår tallet til ca. 15 de siste to år. Oppmerksomhet er særlig blitt rettet mot kjønnslemlestelse i forbindelse med feriereiser. Dette igjen har ført til at det er blitt stilt spørsmål ved om det er behov for ytterligere tiltak fra statens side for å hindre at jenter med tilknytning til Norge kjønnslemlestes. Iverksettelse av ulike typer helseundersøkelser er blant de forslagene som har blitt diskutert.

Staten er forpliktet til å etablere nødvendige beskyttelsestiltak mot kjønnslemlestelse, og har i henhold til praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen en ganske vid mulighet for å utøve skjønn med hensyn til hvilke tiltak som er nødvendige for å oppfylle beskyttelsesplikten. Det avgjørende for om sikringsplikten er oppfylt vil være om de statlige tiltak kan anses for å gi et effektivt vern mot kjønnslemlestelse.

Den norske staten kan ikke iverksette tiltak mot kjønnslemlestelse som krenker menneskerettighetene. Slik sett er det en dialog mellom rettighetene, og staten må finne frem til virkemidler som er effektive samtidig som andre rettigheter ikke krenkes.

Iverksettelse av tvungne helseundersøkelser vil være et inngrep i privatlivet. Slike inngrep vil bare kunne godtas dersom de har hjemmel i lov og søker å nå visse formål (eksempelvis forebygge kriminalitet og beskytte helse). I tillegg – og dette er ofte det springende punktet – må inngrepet være nødvendig i et demokratisk samfunn. Det er først når alle disse tre vilkårene foreligger, at inngrep kan gjøres.

Ved vurderingen av om ulike typer helseundersøkelser er «nødvendige» må man særlig se på om den aktuelle undersøkelsen medfører en rettferdig balanse mellom hensynet til berørte jenter og kvinner på den ene siden og hensynet til å hindre kjønnslemlestelse på den andre. Et strengt vern om berørte jenters og kvinners privatliv kan tenkes å gå på bekostning av vernet om helsen til jenter i faresonen for å bli kjønnslemlestet. På den annen side innebærer nødvendighetskravet at det må foreligge et presserende samfunnsbehov for å iverksette de aktuelle undersøkelsene, og at det foreligger proporsjonalitet mellom mål og midler. Et alminnelig prinsipp er at mindre inngripende tiltak må forsøkes før mer drastiske tiltak tas i bruk.

En pragmatisk tilnærming ville kunne være undersøkelser rettet mot en nærmere avgrenset risikogruppe. Hovedproblemet her er at det er svært vanskelig å avgrense risikogruppen: hvilke land er aktuelle, hva med «blandingsekteskap», hvor mange generasjoner skal dette gjelde for, og hva med familier som kanskje nettopp har rømt landet for å unngå denne praksisen? Det er videre høyst usikkert hvilken effekt slike undersøkelser vil ha med tanke på å forebygge kjønnslemlestelse. Faren for stigmatisering tilsier også tilbakeholdenhet. Siden kjønnslemlestelse kan gjennomføres i alle alderstrinn, vil slike undersøkelser måtte gjennomføres jevnlig, noe som lett kan føre til et negativt forhold til egen seksualitet og helse hos den enkelte. Det er derfor høyst tvilsomt om tvungne undersøkelser rettet mot en nærmere avgrenset risikogruppe oppfyller nødvendighetskravet etter retten til privatliv.

Iverksettelse av tvungne helseundersøkelser rettet mot jenter med en bestemt innvandrerbakgrunn vil også være problematisk i lys av forbudet mot diskriminering. Norge er forpliktet til å respektere og sikre konvensjonsrettigheter uten diskriminering av noe slag, og har en plikt til å sørge for lik beskyttelse i henhold til nasjonal lovgivning. En negativ forskjellsbehandling på privatlivets område på grunnlag av etnisk eller nasjonal tilhørighet må anses for å være underlagt et tilnærmet absolutt forbud, og det foreligger ikke tilstrekkelig saklige grunner som kan rettferdiggjøre en slik forskjellsbehandling. Iverksettelse av tvungne helseundersøkelser rettet mot en bestemt gruppe vil også kunne medføre diskriminering i relasjon til retten til helse.

En annen pragmatisk tilnærming vil være tvungne undersøkelser rettet mot alle jentebarn i Norge. Et problem her vil være tiltakets legitimitet hos det overveldende flertallet av jentebarn og deres familier som befinner seg trygt utenfor risikogruppen. Et annet problem vil være det massive omfanget: det fødes ca 30.000 jentebarn i Norge hvert år, og massive og jevnlige undersøkelser av disse barna vil kreve store ressurser. Igjen er det høyst tvilsomt om tvungne undersøkelser rettet mot en nærmere avgrenset risikogruppe oppfyller nødvendighetskravet etter retten til privatliv.

FNs kvinnekomité og FNs barnekomité understreker begge at kjønnslemlestelse krenker menneskerettighetskonvensjonene, og at statene må motarbeide denne praksisen. Men komiteene tar ikke til orde for tvungne tiltak. De fremhever viktigheten av informasjon og dialog som virkemidler, og understreker at tiltak som gjennomføres må ivareta respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Den norske reguleringen på dette feltet har virket i kun noen få år, men mye peker i retning av at de tiltakene myndighetene har satt i verk, er effektive. Innføring av tvungne helseundersøkelser vil åpenbart være et synlig tiltak, men kan i praksis lett slå bena under de andre virkemidlene. Samtidig vil tvungne helseundersøkelser høyst sannsynlig krenke norske jenters menneskerettigheter. Tvungne helseundersøkelser synes dermed ikke å være egnet som virkemiddel for å hindre kjønnslemlestelse.

•Innlegget bygger på rapporten

«Menneskerettslige aspekter

knyttet til kjønnslemlestelse og

undersøkelser» av Henriette

Sinding Aasen, tilgjengelig på

www.humanrights.uio.no