Bekjennelse fra en «illegal innvandrer»

Åpent brev til arbeids-

og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen.

Jeg har en bekjennelse å komme med. Siden 1996 har jeg oppholdt meg i Norge på falskt grunnlag. Jeg er norsk statsborger, men den identitet som dette statsborgerskapet bygger på er konstruert. Navn, fødested og fødselsdato, alt er oppdiktet. Jeg skriver til deg nå fordi jeg ikke ønsker det slik lenger. Jeg skriver fordi jeg representerer mange andre. Millioner er vi som ikke engang har mulighet til å få vår asylsøknad avvist. Vi når ikke opp, vi har ikke ressurser til å komme oss bort fra elendighet. Jeg ønsker at vi får litt oppmerksomhet, jeg ønsker at vi blir ofret noen tanker. Jeg ønsker oppreisning, jeg ønsker at dere legger press på myndigheter i de land hvor vi er mange. Og jeg ønsker en utlendingslov som ivaretar de ytterst få av oss som likevel får muligheten til å komme seg vekk, ut. Jeg ønsker en fullt ut legitim norsk identitet. Så hvem er jeg?

Freden og jeg er helt jevngamle. Jeg var spedbarn da jeg i 1975 ble funnet midt i Saigon, Vietnam. En liten levende bylt blant døde. Det var noen buddhistiske nonner som kom over meg i kaoset som hersket under krigens siste dager. Slik var det jeg kom til det vesle templet i utkanten av byen, og der tilbrakte jeg mine første barneår. Som ni-tiåring hadde jeg imidlertid fått nok, nå visste jeg at barn skulle ha en familie, en mor og en far. Jeg ville ut og finne dem. Flukten ble godt planlagt. Det var gjort på under halvminuttet, hundeluken i tempelporten var mer enn stor nok, og med ett var jeg utenfor. Jeg var totalt uforberedt på utfordringene jeg nå sto overfor. Nøysomhet preget livet innenfor tempelmurene og vel hadde jeg kjent på sulten flere ganger, men det var den rene idyll i forhold til livet på gaten.

Jeg slo meg ned utenfor byens største marked. Gatene her ble mitt tilholdssted i årevis. Først livnærte jeg meg ved å plukke søppel i rennesteinen, men selve paradiset fant jeg da jeg kom til den store søppelfyllingen. Her var det mye større utvalg. Løsbikkjene, slangene, rottene og vi tobeinte søppelplukkere konkurrerte om godbitene. Innbringende var det ikke. Det holdt ikke til mat hver dag, men jeg overlevde. Så vidt. Sykdom tok nesten knekken på meg, jeg husker særlig en kveld jeg lå og skalv i feber på fortauet. Det høljregnet. Forbipasserende kommenterte min tilstand. «Hun har sin siste natt, stakkar». To grønnsakhandlere ga meg litt vann. Om det var det som gjorde utslaget vet jeg ikke, men da morgenen kom hadde regnet gitt seg. Solen tørket fortauet og klærne mine, feberen slapp taket. Markedet var i ferd med å åpne og jeg satt på fortauskanten. Avkreftet, men frisk. Andre ganger var det min oppdragelse fra templet som reddet meg. Jeg visste hvor viktig god hygiene var. Det var ikke lett å følge nonnenes strenge levesett på en diger, åpen søppelfylling, men jeg prøvde så godt jeg kunne.

På forskjellig vis forsøkte jeg å finne mine foreldre. Jeg vandret gatelangs og kikket på alle voksne jeg møtte. Jeg visste ikke helt hvordan jeg selv så ut, for der fantes ikke speil i templet, men jeg håpet min mor eller far skulle dra kjensel på barnet sitt. Etter hvert skjønte jeg hvor håpløst det var. Ikke kjente jeg mitt egentlige fødenavn og jeg ante verken hvor eller når jeg var født. Jeg ble eldre, nærmet meg tenårene. Da ble jeg plukket opp fra gaten og levde i fangenskap som husslave i noen år. Flukt har vært en gjenganger i livet mitt, og jeg klarte å flykte også fra denne tilværelsen. Motivasjonen min til å gjenoppta søppelplukkingen var ikke stor, og sulten tok meg nesten. Jeg klarte i siste liten å få meg jobb som syerske. Men senere, som tenåring, ble jeg igjen tatt i fangenskap. Denne gangen hos en franskmann, og tiden innestengt i hans villa er nok den aller verste perioden i livet mitt. Selv sulten var mer utholdelig. Nok en gang klarte jeg til slutt å rømme, ut i gatene mine som jeg kjente så godt.

Strøjobber holdt liv i meg. Nå var Vietnam i ferd med å åpne grensene, utlendinger var blitt en del av bybildet i Ho Chi Minh by. Før vietnamesisk nyttår i ’94 solgte jeg blomster på gaten. En kveld da jeg bare hadde de visneste blomstene igjen, kom en utlending bort til meg. Vi hadde ikke noe språk å kommunisere med, men begynte likevel å treffe hverandre jevnlig. Han var norsk og jobbet i Vietnam. Nå er vi gift, bor i Norge og har tre barn.

Da jeg kom til Norge i ’96 tok vi kontakt med advokat. Jeg hadde lyst til å legge alle kort på bordet slik at min norske oppholdstillatelse føltes helt «ekte», helt min. Mine vietnamesiske papirer var som sagt ikke fremskaffet på legalt vis og etter å ha gjort sine sonderinger rådet advokaten oss til ikke å stå frem, hun mente faren var stor for at jeg kunne bli sendt tilbake til Vietnam. UDI hadde til hennes forbauselse ikke uttrykt noen forståelse for situasjonen, norsk oppholdstillatelse var gitt på falske premisser. Vi fulgte hennes råd, og da jeg hadde oppholdt meg lenge nok i Norge til å kunne søke om norsk statsborgerskap brukte jeg de samme identitetspapirene som grunnlag. Jeg bar og bærer preg av underernæring i oppveksten, og verken fysisk eller mentalt ville jeg vært i stand til å tåle påkjenningene ved å leve nederst på rangstigen i et fattig land stort lenger. Alternativet som mange unge jenter benytter seg av var ikke aktuelt for meg. Hvis jeg ikke hadde kommet meg ut den gangen midt på nittitallet hadde jeg ikke levd i dag.

Så nå står jeg altså frem og jeg ønsker svar. Jeg ville ikke blitt forfulgt i Vietnam og altså ville norske myndigheter kunne vurdert det dit hen at livet mitt ikke sto i fare. Jeg ville sannsynligvis ha dødd, men ikke på den måten som kommer inn under definisjonen «beskyttelsesbehov»? Når debatten går og fjernsynsskjermen viser gravalvorlige politikeransikter som snakker om nødvendige hjemsendelser, manglende beskyttelsesbehov og forsvarlig håndtering får jeg frysninger. Konsekvensen av å ta feil kan ikke være til å leve med. For noen av oss.